Det er ikke lett å bruke mye energi hver eneste dag på å høre. Det er mange som ikke skjønner hva det å høre dårlig betyr. 

GLEM DET: "Jeg har fått ordet «glem det» i retur utrolig mange ganger. Eller «bare glem det, er ikke så viktig»", skriver Caroline S. Breland.

GLEM DET: "Jeg har fått ordet «glem det» i retur utrolig mange ganger. Eller «bare glem det, er ikke så viktig»", skriver Caroline S. Breland. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerJeg har fått flere dårlige minner igjennom livet. Det å høre ordene «glem det» for eksempel, er ord vi som er hørselshemmede ikke liker å få til svar.

Ordene sårer oss veldig og det er ikke godt å få et sånt svar tilbake.

Jeg har fått ordene «glem det» i retur utrolig mange ganger. Eller «bare glem det, er ikke så viktig».

Det er ikke sikkert det du skal si er så viktig, men at vi får det med oss, det er det som er viktig.

Når jeg får den kommentaren kjenner jeg irritasjonen inni meg, og jeg kjenner veldig på utestengelse.

Det å ikke få svar er ikke akkurat det gøyeste. Det tar så mye energi fra deg og man får lett hodepine, det får i hvert fall jeg.

Jeg blir ofte veldig sliten når jeg må svare på ting jeg egentlig ikke hører, men later som jeg hører det. Da blir det fort misforståelser og man kan få kommentarer som «er du dum eller?». De kommentarene fikk jeg ofte før. 

Jeg hadde høreapparat på det venstre øret, men det var sjelden jeg brukte det. Jeg turte ikke ta det på, fordi jeg var redd folk ville se ned på meg.

Jeg ville være en jente som alle andre, men det var jeg ikke. Den jenta jeg var, var den jenta som misforsto mye og fikk ikke med meg alt som ble sagt. 

Det å si «hæ?», var et ord jeg heller aldri likte å si, men dessverre måtte jeg det også av og til.

Det var da alle de kommentarene «glem det» ofte kom fram, eller at  «det ikke var så viktig». Da følte jeg meg rett og slett dum og teit. Jeg begynte å si stygge ting til meg selv, og etter hvert trodde jeg på det jeg sa om meg selv. 

Da jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen var det så veldig gøy å leke med mikrofonene.

Elevene i klassen brukte dem nesten aldri til å snakke i, men til lek og tull brukte de dem gjerne. De sang i mikrofonene og snakket i dem for gøy, men det var ikke alltid de var interessert i å bruke dem når de måtte bruke dem. Når vi hadde leker som «beat for beat» for eksempel, skulle vi bruke dem og «gripe mikrofonene» og synge i dem. Jeg reagerte på det og så flere ganger at mikrofonene falt i bakken. Mikrofonene ble ofte ødelagt og flere ganger måtte de sendes til reparasjon.

Jeg fikk rett og slett vondt i hodet og ble utrolig utslitt av all støyen. Det var ikke bare i friminuttene, men i timene også.

Elevene pratet og laget mye støy. Jeg gikk i en klasse med nesten 30 elever på ungdomsskolen. Det høres kanskje normalt ut for deg å være så mange, men vi som hører dårlig sliter med å få med oss ting som blir sagt når det er mange mennesker rundt oss. Jeg strevde ofte med å høre hva folk sa, og det ble mange misforståelser.

Det var ikke alltid jeg turte å si «hva sa du?», fordi jeg var redd for å få det samme svaret enda en gang: «Glem det!».

Det er så trist at vi som er hørselshemmede opplever mange av disse tingene i skolesammenheng og andre steder. Den opplevelsen med å bare høre «Glem det!». Det sårer.

Det sårer ikke bare i en time eller i noen få dager. Jeg har det med meg hele livet.

Det at vi som hører dårlig ikke alltid får med seg ting som blir sagt, betyr ikke at vi er dumme. Men det kan føre til at jeg, og sikkert flere hørselshemmede, begynner å straffe oss selv.

Vi tror det er noe med oss, men egentlig så er det de som gjør det mot oss som det handler om. 

Det er de menneskene som gidder å bruke tiden sin på å mobbe eller ikke bry seg om at vi som hører dårlig ikke får med oss det som blir sagt, det er noe galt med.

Heldigvis har jeg hatt folk rundt meg som har hjulpet meg igjennom alle årene på barneskolen, ungdomsskolen og da jeg gikk på videregående her hjemme.

Jeg er så takknemlig for at jeg har en flott familie. Men det er en annen person jeg også setter stor pris på, og det er min fastlege. Han har også stilt opp for meg igjennom mye av dette og gjør det fortsatt.

Men det som er det beste er det at jeg nå går på Briskeby videregående skole som ligger i Lier.

Det er her jeg har de mest fantastiske vennene mine, og det er venner jeg vil, og skal, ta vare på. Hvis jeg ikke hadde gått her på Briskeby videregående skole nå, ville jeg ikke gått på skolen. Det er fordi Briskeby har fått meg til å føle meg normal, her er jeg en som alle andre. Jeg kan respektere meg selv for at jeg er hørselshemmet.

Hvis jeg ikke hadde gått her hadde jeg heller aldri truffet de fantastiske vennene jeg har her.

LES OGSÅ: Overtok konkursrammet treningssenter

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags