Vi må alle som en gjøre vårt for at det aldri skal skje igjen

Av
DEL

MeningerI dag er det 22 juli, ni år siden terroren i regjeringskvartalet og på Utøya.

Jeg har nettopp hørt noen av innslagene fra Rosetoget holdt i Oslo 25 juli 2011 og minnekonserten fra Oslo domkirke. Mange følelser settes i sving når man ser tilbake. Tårer renner i strie strømmer, for det er så hjerteskjærende!

Alle liv som ble rykket vekk den dagen, på en så bestialsk og brutal måte! Kvinner og menn, jenter og gutter. Alle med familie og venner som for alltid føler på en sorg og et savn.

Men å tenke tilbake og høre Maria Mena synge Mitt lille land eller at alle stemmer i på Til ungdommen, det får meg også opprørt! En blir fast bestemt på å bekjempe denne ideologien terroristen sto for. Jeg gidder ikke å bruke for mange ord på morderen. Til det er han for «ubetydelig».

Nei, det er mye viktigere å snakke om hans tankesett, et vi ser eksempler på, i land etter land. Idéen og tanken om at noen mennesker er mindre verd enn andre, den har ikke forsvunnet. Med en slik oppfatning kan de verste ting skje. Som vi alle vet, altfor godt.

Jeg tror de færreste av oss har glemt hva vi gjorde 22 juli 2011. Alle som en kan vi presentere en detaljert beskrivelse av den dagen. Vi må alle som en gjøre vårt for at det aldri skal skje igjen.

«Some, some die young. But you better hold on, so many things I need to say to you. Please don't, don't let me go. And we said we would die together. Some die young».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags