Mennesker fra religiøse og etniske minoriteter blir utsatt for overgrep og undertrykkelse. Mange av dem lever i våre nabolag

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Hva gjør vi når noen bruker retorikk og aksjonsmidler som ødelegger for tillit og trygghet i samfunnet vårt?

Olav Fykse Tveit er ledende biskop i Den norske kirke. Etter de siste SIAN-aksjonene skrev han en tekst som har stått å lese i flere aviser. Han sier blant annet:

«SIAN og deira likesinna bryt ned det norske samfunnet når dei sjikanerer muslimar og deira religion mellom anna ved å rive sund og spytte på Koranen og lage krenkefest. Gjennom dette angrip dei demokratiet, og dei skitnar til det anstendige fellesskapet og det offentlege rommet vi alle høyrer til i. Det er ikkje slik vi skaper og tar vare på eit godt samfunn i Noreg».

Aksjonene vi har opplevd i Drammen i mai 2019 og i Bergen og Oslo for kort tid siden, skaper en stemning av hat og sinne. Dette ser ut til å være SIANs strategi for å provosere fram en situasjon som skal bevise deres påstand om at islam er farlig. Når Lars Thorsen, deres leder, får plass i NRK for å legge fram sitt syn, framstår han dels ureflektert vag og dels sjokkerende tydelig. Han navngir norske borgere som bør «landsforvises dit de kommer fra».

Venner som kommer fra land der islam er majoritetsreligion, har erfaringer som er dypt rystende. Jeg skal ikke liste opp verken land eller eksempler, men det kan ikke være den minste tvil om at mennesker fra religiøse og etniske minoriteter blir utsatt for overgrep og undertrykkelse. Mange av dem lever i våre nabolag.

Det dystre faktum er at det samme skjer i land der eksempelvis buddhister eller hinduer er i majoritet. Tilsvarende maktbruk skjedde fra en kristen øvrighet i vårt eget land mot enkeltpersoner og religiøse grupper for ikke veldig lenge siden. Vi kunne nevne flere eksempler. Listen er lang og stygg.

Derfor forstår jeg frykten for undertrykkende religiøs og kulturell praksis i våre byer og bygder. Det er en uro jeg deler både med SIAN og mine flyktningevenner og som vi må forholde oss til. Hvordan vi skal motvirke det er en oppgave vi alle må ta alvorlig der vi lever og ferdes.

Jeg er svært takknemlig for mitt røde pass og stolt over Norge, demokratiet og rettsstaten. En overveldende majoritet av nordmenn i alle fargesjatteringer tenker og føler som meg. Det er jeg sikker på. Som prest i Den norske kirke er jeg særlig stolt av at kolleger og venner som har stått i front for å møte rasisme.

For 25 år siden viste Svein Ludvig Larsen og hele Øvre Eiker ansikt mot den lokale nazi-inspirerte gruppen som hadde tilhold i bygda. Slik viste de hverandre og hele Norge hvordan en hel befolkning tar vare på hverandre og står sammen i et mangfoldig fellesskapet mot rasisme og umenneskelighet.

Jeg tror på samtalen. Men for at det skal være en SAMtale må en gå inn i den som likeverdige parter uten skjulte hensikter. «Vi går inn i dialogen ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte», som professor Anne Hege Grung formulerer det.

En gjensidig forandring kan skje også når frontene er steile og avstanden stor. Men da må det foreligge en gjensidig vilje til å lytte og forsøke å se virkeligheten fra ulike synsvinkler. Roping med megafoner over politiets sperringer er svært langt ned på lista over gode samtaleformer.

Den aller viktigste arenaen for denne livsviktige samtalen mener jeg er i våre egne forsamlingshus, kirker, moskeer og stuer. En stilltiende aksept av religiøs- eller politisk basert ekskludering og rasisme må vi først og fremst ta oppgjør med hjemme hos oss selv.

Så forstår jeg at det er grenser for ordets mulighet. Når hat og sinne tar overhånd, står ordet nokså maktesløst. Vi må ta avstand fra retorikk og aksjonsmetoder som bryter med respekten for våre mest grunnleggende verdier, uansett hvem som benytter dem. Bokbrenning og steinkasting er av de ynkeligste og mest destruktive.

Jeg vil bruke min stemme for å hevde alles rett til å ytre seg, på tross av hvor smertefullt budskapet kan være. Vi burde etablere en «Speakers Corner» i våre byer og bygder der alle kan komme til orde. Så står det oss fritt å gå derfra hvis ordene blir stygge. Ord kan skade og ødelegge mer enn vi kan forestille oss både i familie og venneflokk og for hele samfunn. Men det er også med ord vi kan bygge tillit og trygghet.

Ordene har sin grense. Oppdragelse, kunnskap og følelser former hvordan vi ser verden. Særlig for oss som har levd lenge, er det fryktelig vanskelig å komme ut av gamle spor. Litt lettere er det hvis vi for en stund legger bort ordene. Jeg tror på erfaringen av det ordløse fellesskapet. Gjennom å møtes i daglige og uformelle sammenhenger forstår vi intuitivt at vi er grunnleggende sett like på tross av våre mange og store ulikheter.

Det er grunnen til at vi vil ha tider og steder hvor slike erfaringer kan finne sted i tillegg til arbeidsplasser, idrett og skole. Globusfestivalen, Gjestebud, Drammen og omegn tros- og livssynsforum – og nå om noen dager: Drammen Sacred Music Festival.

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags