Gå til sidens hovedinnhold

Miljøarbeidet trenger virkelig ikke å gjøre seg til folkets fiender

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dersom vi skal klare å skape varige endringer for miljøet, trenger vi et paradigmeskifte. Miljøpolitikken før pandemien fungerte nemlig ikke godt nok.

Dette av hovedsakelig to grunner: 1. Dagens miljøpolitikk spenner usosiale bein på seg selv ved å sette uforholdsmessig store krav til dem som har lite fra før. 2. Den legger unødvendige hindre for seg selv ved å skape interne fiendebilder i miljøbevegelsen framfor felles front mot de totale bærekraftsutfordringene.

Stadig flere blir fattige. I Norge hadde 11,2 prosent av befolkningen lavinntekt i 2017, ifølge tall fra SSB. Andelen var 10,8 prosent i 2014 og 9,6 prosent i 2011. Det går altså feil vei. På verdensbasis har fattigdomstallene gått riktig vei de siste årene, men i Europa som helhet ser vi en økning av innbyggere som lever i vedvarende fattigdom. I Drammen lever 18,7 prosent av barna i fattigdom, ifølge SSB.

I en slik livssituasjon går bekymringen for slutten av måneden foran frykten for verdens ende.

Bompengekrisen i 2019 skjedde etter at Solberg-regjeringen ikke forutså hvor upopulær en flat og usosial miljøavgift ville bli – samme hvor god saken var. Sammenbruddet av Buskerudbyen i vår region, og mange andre avsluttede eller nedskalerte samferdselsprosjekter, har trolig satt den lokale klimakampen flere steg tilbake – helt unødvendig.

Miljøarbeidet trenger virkelig ikke å gjøre seg til folkets fiender. Det skjer når miljøtiltakene ikke er til å leve med for folk flest. Verken veiprising eller KAF vil bli mer rettferdig, dersom de som er mest avhengige av bilen likevel blir dem som må betale mest.

Den andre hovedårsaken er politikk som skaper motsetninger mellom ulike miljøinteresser. Miljø er mer enn klima, for eksempel også natur: FNs naturpanel har de siste årene dokumentert at verden styrer mot en svært alvorlig naturkrise.

Stockholm Resilience Centre har definert ni kritiske grenser for å regulere miljøet på jorda. Disse ni grensene er mål for: Tap av biologisk mangfold, nitrogen- og fosforsykluser, ferskvann, landareal, kjemikalier, aerosoler, klimaendringer, ozonlaget, og forsuring av havet.

Klimaendringer er altså kun én del i dette komplekse puslespillet (selv om ingen av de andre faktorene vil kunne forbli upåvirket av klimaendringer).

Politiske tiltak rettet mot ett av disse målene vil ofte ha negative konsekvenser for ett eller flere av de andre. I det store bildet er oftest dette noe vi vil måtte leve med. Det vi derimot bør unngå er politikk for å løse ett mål som går så kraftig på tvers av andre mål – opplevd eller faktisk – at det skaper fiender internt i miljøbevegelsen

Landbasert vindkraft er det åpenbare eksemplet i Norge. Dette klimatiltaket – som hadde svært aktiv støtte i den rødgrønne regjeringen og blant de rødgrønne partiene i opposisjon fram til 2017 – vil være vitalt for å gjennomføre elektrifiseringen av Norge og Europa, og er et av flere nødvendige tiltak for å fase ut fossile energikilder. Imidlertid har det endt opp med å spenne bein på seg selv. Etablering av store vindmølleparker i sårbare områder kan være til stor skade for biologisk mangfold i lufta og på bakken. Mest av alt er det til skade for den ene parameteren som Stockholm Resilience Center ikke nevner: Friluftsopplevelser og nærnatur.

Vi trenger politikk som setter fremtiden først – selv om den blir upopulær i dag.

Men vi trenger samtidig politikk som gjør dette disse uten å overkjøre eller plyndre enkeltmennesket – særlig dem som lever i samfunnets lavere lag.

Intensjonen bak både bompengefinansierte grønne samferdselspakker og landbasert vindkraft var meget god. Nå har vi langt på vei surret bort begge mulighetene.

Lista over håndfaste ideer til store, nye, virkningsfulle miljøtiltak er ikke utømmelig. Fortsetter vi med å utforme politikken slik at den oppleves usosial – med tanke på privatøkonomi, nærnatur eller annet – vil vi nå slutten av den lista ganske fort.

Vi trenger en ny miljøpolitikk som ikke rammer usosialt, som oppfattes rettferdig for by og land, og hvor det ene miljømålet ikke skyter ned det andre. Vi mener denne miljøpolitikken 2.0 må legge til grunn følgende prinsipper:

  • Vi må snu ressurspyramiden opp ned når vi legger opp finansiering av miljøtiltak: de som tjener og eier minst, er også de som bør belastes lavest. Dette innebærer et steg vekk fra flate avgifter og over til progressiv beregning. (Slik vi hovedsakelig finansierer samfunnet for øvrig.)
  • God miljøpolitikk i byer og på bygda er ikke nødvendigvis det samme. I sentrumsområder er fortetting, bilfrie gater, opplevelsesrettet næringsliv og solid satsning på gang-, sykkel- og kollektivtrafikk fornuftig. Men der avstanden mellom husene er lengre, er gjerne de beste miljøløsningene heller å skape tjenester, arbeidsplasser og opplevelser som gjør at innbyggerne må bruke bil minst mulig. Vi må respektere at ulike mennesker vil bo på forskjellige måter – og skape god miljøpolitikk som svarer til de ulike situasjonene.
  • Vi trenger å etablere et nytt trepartssamarbeid for natur og klima – mellom miljøbevegelsen, landbruket og friluftslivet. Slik staten, arbeidsgiverne og arbeidstakerne har skapt et bærekraftig samarbeid for norsk arbeidsliv, trenger vi at miljøverneren, bonden og nærnaturelskeren legger uenigheter til side og finner ut hvordan vi kan jobbe sammen for felles interesser.

Dette er en kortere utgave av en kronikk som tidligere er publisert hos Minerva (minarva.no)

Les også

Desember 2020: Våteste måneden målt noen gang

Les også

Brakar setter inn 22 elbusser – her skal de kjøre

Les også

Meteorologen med klar oppfordring: – På med lue, votter og ulltøy

Kommentarer til denne saken