Minneord: Karin Kaas

Minneord

Minneord Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Kjære mamma! Ja, så er det skjedd, det jeg har gått og gruet for i årevis.

DEL

12. mai orket ikke det varme gode og kloke hjerte ditt mer. Plutselig er livet mitt helt uvirkelig, så ulidelig tomt og stille. Aldri mer skal jeg høre dit glade «hei på deg» hver gang jeg kom hjem til dere, aldri mer høre latteren din, se det gode smilet. Alltid interessert i hvordan dagen min hadde vært, hva jeg hadde fått gjort på hytta, hvordan skogsturen hadde vært, om det siste hus-oppdraget gikk fint ... Du var levende opptatt av mitt og alle dine nærmestes liv, ve og vel. Alltid var du til stede i livet mitt, i medgang og ikke minst motgang, du klarte å snu alt til noe positivt. Du var min aller beste venn, en sann sjelevenn og min mest fortrolige samtalepartner.

Aldri noen gang i livet mitt var det noe vondt mellom oss, kjære mamma. Vi gjorde hverandre bare godt, vi var hverandres dynamo. Jeg kommer aldri, aldri til å glemme de koselige turene vi har hatt, utallige skogsturer, bilturer, ferier og alle de gode samtalene vi har hatt. Vi kunne sitte i timevis, vi pratet så lett sammen, vi hadde en utrolig god kjemi!

Mitt liv har bydd på atskillige utfordringer, men du sviktet aldri mamma, du var der for meg, alltid. Med gode klemmer, gode ord, empati, forståelse. Helt fra jeg var en neve stor har vi hatt et nært og godt forhold, men de siste 20–25 årene, da helsen din begynte mer og mer og svikte, kom vi, om mulig, enda nærmere hverandre, vi hjalp hverandre på hver vår måte.

Vet ikke helt hvordan jeg skulle klare å skrive dette, da alt er så uvirkelig, det at du ikke er her mer, jeg har bare minnene, som både gjør godt, men også ulidelig vondt. Jeg vet at du hadde det veldig vondt den siste tiden, ikke minst de siste ukene, så jeg er glad for at du omsider fikk fred. Nå har du fred mamma! Jeg har ofte tenkt hvor utrolig heldig jeg har vært som fikk være sønnen din, kunne ikke hatt en bedre mamma!

Av deg lærte jeg å bli glad i naturen, dyr, kunst, aktiviteter, alt som var godt og vakkert. Det var du som lære meg å vise hensyn og respektere mennesker, uansett hvem de var.

Det var du som ga meg livet! Dette minneordet er først og fremst personlig, men jeg vet med hånden på hjertet, at du var inderlig glad i oss alle sammen, familien, mine venner, bekjentskaper og ellers mennesker du møtte på din vei i livet. Og alle var glad i deg, for du var så lett å like, kjære mamma. Til slutt vil jeg bare si, selv om ord blir fattige når det gjelder deg, så er du det flotteste, rauseste, klokeste og herligste mennesket i livet mitt, ingen over, ingen ved siden. Du har betydd alt for meg. Takket være deg er jeg tross alt, det jeg er i dag, at jeg har klart meg relativt bra. Per nå vet jeg ærlig talt ikke hvordan livet mitt skal bli fremover – det må jeg innrømme, men jeg skal, for din skyld mamma, prøve så godt jeg kan, for det vet jeg at du ønsket mer enn noe annet! Skal love og aldri glemme deg mamma. For det fantastiske mennesket du har vært! Hvil i fred!

Glad i deg!

Din hengivende sønn Dan!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken