Bjørn berørte enhver som satte en fot i hans klasserom

– Jeg valgte selv psykologi i håp om at jeg skulle få ham som lærer, skriver Drammens Tidendes journalist Maria Constance Enger Amdal.

– Jeg valgte selv psykologi i håp om at jeg skulle få ham som lærer, skriver Drammens Tidendes journalist Maria Constance Enger Amdal. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

Jeg var så heldig å ha Bjørn som lærer. Han snakket ofte om det at ikke alle mennesker dør. Noen er udødelige fordi de har utrettet noe som aldri vil bli glemt. Vi vil aldri glemme deg, Bjørn.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I over 20 år vandret Bjørn Aamodt i gangene på Drammen videregående med sine fargerike dressjakker, cowboy-slips, spisse sko og gode humør. Han var en mann med et brennende samfunnsengasjement, som turte å gå mot strømmen. Han var alltid den kuleste i rommet, men samtidig den mest ydmyke.

Han forsto ungdom på en måte de fleste ikke kan, og kunne engasjere selv den mest uengasjerte av dem. Det er ikke alltid lett å være populær blant de unge, men Bjørn hadde en doktorgrad i det. I alle år har elever valgt fag de visste han underviste i, og krysset fingrene for at de fikk ham som lærer. For enhver time med Bjørn, var en begivenhet.

Jeg valgte selv psykologi i håp om at jeg skulle få ham som lærer, og var heldig nok til å ha ham i historie og. Når jeg snakker om verdenskriger eller Freud, tar jeg meg selv i å sitere Bjørn. Han trengte ikke PowerPoint eller bøker for å vite hva han skulle si - alt han trengte var din oppmerksomhet. Han fikk den, og holdt fast på den, i time etter time.

Bjørn så meg, og oppdaget tidlig at jeg var glad i å skrive. Han foreslo også at jeg skulle «gønne på» hvis det var noe jeg ønsket å drive med i fremtiden. Aldri ville jeg trodd at jeg i fremtiden skulle skrive om din bortgang, Bjørn.

Mange har få ting de virkelig brenner for, men Bjørn brant for alt og alle. Du kommer sjelden over et menneske med en utstråling slik han hadde, og med en evne til å gjøre ethvert tema interessant. Han kunne snakke om Grandiosa og vi lyttet ivrig. Ungdommen fikk ikke nok av ham, og han satte alltid av tid til dem.

Drammen videregående har mistet en som er umistelig, og ingen vil kunne fylle Bjørn sine slangeskinnssko. Det er det vel ingen som vil prøve på heller, fordi det finnes ingen oppskrift på å være Bjørn.

Han hadde x-faktoren og var unik fra topp til nå, bokstavelig talt. Han var like beundret av kolleger som han var av elever. Man hørte stadig om hvordan han muntret opp lærerværelset, og jeg husker en elev spørre om hvorfor han ikke heller kunne spise sammen med oss «barna».

Bjørn var mange ting. Han var samboer, kollega, familiemedlem, mentor, venn og lærer. Det er ingen tvil om at det er mange som var glade i ham, og som sitter igjen med en bunnløs sorg.

Han berørte enhver som satte en fot i hans klasserom, og det er et tap at ingen får gjøre det igjen. Han er borte, men måten han har formet ungdom på i årevis, vil aldri bli glemt.

Maria Constance Enger Amdal jobber som journalist i Drammens Tidende.

Maria Constance Enger Amdal jobber som journalist i Drammens Tidende.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken