Minneord: Gunnar Mølsted

Gunnar Mølsted motstandskjemper ser filmen om Max Manus på Kino City i Drammen

Gunnar Mølsted motstandskjemper ser filmen om Max Manus på Kino City i Drammen Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Han har fått utmerkelser fra tre konger – av Håkon deltakermedaljen for innsatsen i 1940, av Olav medaljen med rosett for deltakelse i hjemmestyrkene og av Harald kongens fortjenstmedalje for lang og tro tjeneste.

DEL

Født og oppvokst på Landfalløya har han vært Ballklubbgutt hele sitt liv hvor han spilte bandy og fotball. I tillegg drev han i noen år med bryting, både gresk romersk- og fribryting.

Gunnar er født 5. april 1921 og var således bare 19 år 9. april 1945.

Da tyskerene ble stoppet ved Vikersund bro 10. april, var det ikke mulig for norsk ungdom som ville kjempe mot tyskerene, å komme dit på vanlig måte. Noen gikk på ski sent på kvelden 9. april via Eiksetra og Glitre. Gunnar og noen andre idrettsungdommer «stjal» Åssia- ruta og via Sigdal/Krøderen kom de i første omgang fram til Sokna.

Senere gikk ferden videre opp Ådalen/Valdres, og Bangskleivene ble adskillig verre for Wehrmachtssoldatene som hadde opplevd krigen på Kontinentet, men etter hvert ble overmakten for stor.

Tilbake i Hønefoss i mai 1940 fikk han kroner 135 som takk for innsatsen så langt. Da tyskerene ville registrere årsklassene 21,22 og 23, såkalt A.T. med tanke på tysk krigstjeneste, kom mange seg over til England og Sverige, mens Gunnar og andre Drammensungdommer dro til skogs.

Etter at tyskerene aksjonerte på Eiksetra i oktober 1944, kom de seg etter hvert lenger inn i marka – og lørdag 10. mars 1945 kom de til Nykjua hvor to nordmenn ble skutt, fem tatt til fange, mens Gunnar på en mirakuløs måte, unnslapp og kom seg til bygda (Canada) og banket på hos Trollerud. Han hadde to brødre som bodde på Tranby, og som kom og hentet Gunnar.

Etter flere overnattinger både i Canada, Tranby og Drammen går han på toget på Gulskogen stasjon.Hvordan han kom seg videre fra Åmodt er ikke kjent, men i alle fall - Gunnar kom til Eggedal og var med i Haglebuslaget 26.- 27. april 1945.

Etter endt skolegang kom han seg snart ut i arbeidslivet – Viseguttkontoret i Drammen ble hans første arbeisdgiver. Fem kroner uka (tre kroner betalte han for kosten hjemme). Etter krigen kom han i lære hos glassmester Christoffersen og ble i dette faget i 63 år. I mange år drev han også eget verksted på Landfalløya.

Gunnar flyttet til Konggata – en verneverdig bygning fra 1700 tallet. Her bodde han helt til han kom til Losjeplassen Bo- og Servicesenter i mai 2015. I dag er det Gunnars datter/svigersønn som bor i huset. I mange år etter at han ble pensjonist, tok han gjerne morraøkta på sin gamle arbeidsplass – etter at han først hadde vært på Bragernes Torg og hjulpet Nørland fra Pukerud med å få ut grønnsakene. Deretter var det en tur på Badet (NB. «Det Gamle»). Han likte seg ikke på det «nye» – var der bare en gang.

Han sto gjerne og gikk i det varme badet – og målet var gjerne Hokksund. Glad som han var i å snakke, hadde han gjerne mange damer rundt seg. Han har fått utmerkelser fra tre konger – av Håkon deltakermedaljen for innsatsen i 1940, av Olav medaljen med rosett for deltakelse i hjemmetyrkene og av Harald kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste (63 år). 8.mai 2015 fikk han Regjeringens Minnesmedalje for sin innsats under 2. verdenskrig.

I juni 2016 fikk vi (to av Gunnars nære familie og fem fra DBK's eldre) anledning til å ta med Gunnar inn til Nykjua. I forbindelse med minnehøytidligheten hvert år i mars har han vært der mange ganger,men aldri om sommeren.

Koia som ble brent i 1945, ble bygget opp etter krigen på samme plass og lik den som ble brent. Da han ble vist vinduet hvor han kom seg ut – senere gjemte seg under isen (lagis), kom minnene tilbake og han begynte å fortelle. En stor opplevelse for oss som var med.

Gunnar lo mye, smilte og spøkte med det meste – og på Losjeplassen var det aldri stille der han var. Det er sikkert mange eldre der i 3. etg. og kanskje også noen ansatte, som savner Gunnar – selve «muntrasjonsrådet». For hans familie og noen av oss som kjente Gunnar i over 70 år blir det vanskelig å glemme han.

Roar / DBK

LES FLERE MINNEORD HER

SØK I DØDSANNONSENE HER

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken