Minneord: Ingar Hushovd

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Både Berit og Ingar har nok funnet freden.

DEL

De er borte begge to nå. Både Berit og Ingar har nok funnet freden. Kanskje har de hedenske gudene tatt imot dem ... Ei gammel dame på Selvik sa for mange år siden: Døden rår vi ikke med, det er den skjebnen som gjør, vi får ta dagene som de kommer, og gjøre det beste ut av hver time. Vi får ikke gjort mer enn det, sa hun. Jeg tror de begge to i Kallaveien klarte nettopp det, å gjøre det beste ut av hver dag.

De satte spor etter seg. De lagde trygge rammer for alle som var innom.

Det lukter så godt på kjøkkenet i Suluvannsveien at jeg knapt veit hvem bein jeg skall stå på, mor mi har kjøkkenbordet fult av «godsaker til sylte». Det oser i hele huset. Ingar har vært innom med gris oppdelt iporsjoner. Det var fast rutine i mange år.

Mor mi mente bestemt at Ingar var makeløs, flere var nok enig i det ja. Men Ingar kommer ikke mer ... ver høst på 70 og 80 tallet leverte jeg sjøørret til røyking hos Ingar,- det var den gang vi «trodde» det var lov å fange fisk i Selvikelva. Jeg stusset veldig over hvor liten fisken hadde blitt etter en tur i ovnen, for den var mye større den jeg hadde levert. Først seinere skjønte jeg at prosessen i ovnen krevde sitt.

Det har sluttet å ryke i ovnen nå ... i ungdommene sitter oppe i andre etarsje å» varmer opp» før vi skall ta bussen til Drammen på fest. Vi hadde vaktpost i vindu for å se etter bussen og i tillegg måtte vi sende en fortropp for å stoppe bussen, ingenting var viktigere enn å nå den bussen. Vi har ikke vaktpost i vindu i Kalleveien lenger nå…..

I alle år, uansett om det regnet, syklet han forbi med bikkja. Og hver gang hadde han tid til en prat. Helt slutt på det nå. Ingen kommer forbi lenger.

LES FLERE MINNEORD HER

SØK I DØDSANNONSENE HER

Artikkeltags