(Jærbladet)

Høsten 2017 stilte Orstad til intervju i Jærbladet i forbindelse med Rosa sløyfe-kampanjen som går i oktober hvert år. Hun var leder av brystkreftforeningen i Stavanger, og fortalte sin historie som ung, kreftsyk og midt i sykepleierutdanningen.

Hun fortalte åpent om senskadene etter tøff cellegiftbehandling og sterke medisiner som ikke beskyttet eggstokkene og dermed minimerte sjansen for noen gang å bli mor. Som 27-åring inneholdt eggstokkene hennes færre egg enn en kvinne i 40-årene. Som en bivirkning av sykdommen har hun ikke hatt fast menstruasjonssyklus og opplevd unormale blødninger fra underlivet som varte i nesten ett år. Årsaken var et hormon som ikke hadde kommet på plass Med andre ord, det var ingen lystige spådommer når det gjaldt babydrømmer. For Miriam hadde alltid tenkt at det var naturlig for henne å skulle få egne barn.

– Har du aldri vært bitter på sykdommen, var et av de siste spørsmålene i saken som sto på trykk for tre år siden.

– Jo. Men ikke før den dagen jeg fikk beskjed om at det kan bli vanskelig for meg å bli mor. Det er også en av bivirkningene etter cellegiften. Da kjente jeg på bitterheten, svarte hun den gang.

Hadde forsont seg med barnløsheten

Lite visste hun om hva framtiden ville bringe. Like lite som da hun helt tilfeldig oppdaget en kul i høyre bryst da hun skulle smøre seg inn med bodylotion en kveld i september 2009. Diagnosen om at hun hadde fått brystkreft kom i januar 2010.

De vonde årene med mye usikkerhet og fjerning brystet, rekonstruksjon, å gi slipp på sykepleier-karrieren hun hadde gledet seg sånn til og ikke minst tøffe behandlinger, er over. Nå sjekker Miriam seg hvert halvår, og det er fra et slikt legebesøk hun kommer rett til intervju. Isabella ligger rolig i bilstolen og sutter fornøyd på smokken.

For litt over ett år siden hadde hun egentlig forsont seg med tanken om at hun mest sannsynlig ville forbli barnløs og akseptert det hun trodde var sannheten – at hun ikke kunne bli gravid, i hvert fall ikke på naturlig vis. Bitterheten hun i lang tid hadde kjent på, var ikke så sterk lengre.

Dessuten var hun singel.

Så skjedde ting i relativt rask rekkefølge. Hun møtte en fin mann, og ble nokså fort gravid, til sin egen store overraskelse.

– Hun gir lyd fra seg når hun er sulten, sier den stolte moren, og nikker ned mot pakkene med morsmelkserstatning som ligger i veska.

– Det ble ikke noe amming, men det betyr veldig lite, smiler hun forsiktig.

Fikk blødninger

Tilbake til fjoråret og fredag 2. august – en varm og fin sommerdag. Den datoen har blitt en merkedag. Brått ble livet og tilværelsen snudd på hodet. Det var da den positive graviditetstesten lyste mot henne. De neste månedene, fram til 1. april, da Isabella ble født, var tøffe, og Miriam innrømmer at hun kjente på en sterk redsel for at noe skulle gå galt i svangerskapet.

– For det første var det kjempetøft å bare forstå at jeg var gravid, og så fulgte usikkerheten. Jeg var ekstremt redd for å abortere. Derfor fikk jeg fort komme til gynekolog, som bekreftet at det var et lite hjerte som slo, sier hun og blir blank i øynene.

Hun forteller videre åpent om sporblødninger, alle gravides store skrekk, selv om det er ikke er uvanlig for gravide kvinner å oppleve dette.

– Plutselig kjente jeg ingen gravidsymptomer, og trodde at det var over. Det gikk heldigvis godt, men det var noen slitsomme måneder. Jeg falt egentlig aldri helt til ro før Isabella var født, sier hun ærlig.

Ville ofret livet for datteren

Miriam tror det har sammenheng med at dette trolig var hennes første og eneste sjanse til å bli mor, alderen og bakgrunnshistorikken med alvorlig kreftsykdom, tatt i betraktning.

Redselen for at kreften skulle komme tilbake under svangerskapet, som mange har opplevd, var også et av skrekkscenarioene hun så for seg.

– Jeg tenkte at hvis det skjedde, ville jeg ofret livet for datteren min. Det var en sterk følelse å kjenne på. Heldigvis hadde jeg en god samtalepartner i jordmoren min og ei venninne som har vært gjennom det samme og nå er tobarnsmor. Det var fint å ha noen å dele tankene med, som har kjent på akkurat disse følelsene og den samme redselen, sier hun og stryker Isabella over det myke babyhodet.

Hun får et stort glis tilbake. Det er de to nå, Miriam og Isabella. Morskjærligheten er til å ta og føle på.

– Jeg har fått et helt annet syn på kroppen etter at jeg ble mor. Jeg er så stolt som bare det over det den har vært gjennom, sier hun.

I det Isabella ble født, forduftet alle de vonde tankene og redselen på et blunk.

– Jeg tenkte jeg skulle grine da jeg fikk holde henne for første gang, men det gjorde jeg ikke. Jeg var bare så utrolig lettet over at fødselen gikk fort og fint. Det var også en fordel siden jeg sliter med fatigue som en senvirkning etter kreftbehandlingen.

Flytter til Kvernaland

Da datteren ble født, var det unntakstilstand i Norge og resten av verden. Koronautbruddet var på sitt sterkeste og mest skremmende.

– Det var ei spesiell tid å få barn i, men jeg var veldig innforstått med situasjonen og at jordmødrene og annet personale gikk med munnbind. Det har nok også litt med at jeg selv har bakgrunn fra helsevesenet og kjenner rutinene. Jeg kan ikke få rost personalet nok, det var gode og erfarne folk, sier hun.

Etter noen hektiske uker med å prøve å få til amming, ble hun utrolig sliten, og klarte heller ikke å få i seg nok næring eller væske selv. Snart tre måneder senere, ser 37-åringen som fikk verdens beste bursdagsgave en uke på etterskudd, trygg ut i morsrollen.

– Det har vært litt styr jeg har tidvis vært utrolig sliten. Plutselig satt jeg der med ansvaret for en baby og en helt ny situasjon. Jeg fikk heller ikke i meg nok næring eller væske, så jeg var helt utmattet. Nå er det mer struktur, og jeg synes livet som mor er fantastisk. Dessuten har jeg en flott familie i ryggen som støtter og hjelper meg. Jeg skal faktisk flytte fra Hafrsfjord til Kvernaland for å komme nærmere foreldrene og søsknene mine. Det blir maks fem minutter å gå, stråler hun.

Rørt av meldinger

Datteren gir plutselig lyd fra seg. Det er tid for mat. Miriam heller over en pakke morsmelk i ei flaske og varmer den i mikrobølgeovnen.

– Dette skal være nok, sier hun og heller en dråpe på sitt eget håndledd for å sjekke at melken ikke er for varm.

Isabella spreller med beina når hun får i seg mat. 200 milliliter glir ned på høykant, og gir fra seg en liten protest når det er slutt på melken og flasken fjernes fra munnen.

– Oj, det var mye. Hun pleier ikke å drikke så mye.

Nylig gikk Miriam Orstad av som leder av Brystkreftforeningen Stavanger etter tre år. En epoke i livet er over.

– Jeg har lært mye og fått mange gode venninner gjennom det engasjementet. Men det er en tid for alt, sier hun.

At det blir mindre søvn enn vanlig og som hun har behov for, har Miriam smått begynt å venne seg til.

– Jeg har kronisk fatigue, men jeg begynner å takle at jeg ikke får de pausene jeg trenger.

Hun ville imidlertid ikke byttet sin nye tilværelse med noe annet.

– Jeg er heldig som har en stor heiagjeng rundt meg som vil meg vel. Jeg ble så rørt av alle meldingene jeg fikk da Isabella ble født.

– Er det noen som fortjener dette, er det du, skrev en jeg har gått på skole med. Det gjorde spesielt inntrykk.