Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Denne uken skrev VG i to artikler at rektor ved Ullern videregående skole slår alarm om et hierarkisk ungdomsmiljø rundt russebuss. Flere osloskoler forteller om det samme.
Denne type artikler om de problemfylte sidene ved russefeiringer pleier å være like sikre vårtegn som at bjørka spretter, og vi ser og hører russebussene med gjenkjennelig våryr musikk på veiene. Vi har hørt om dette i snart to tiår. Men man kan lure på om diskusjonen er like sesongforvirret som høsten selv når dette dukker opp allerede i november.
Dette er sikre tegn på en eskalering av problemene og dynamikk og mekanismer som er ute av kontroll.
Frøy vant i retten – får penger tilbake
Foreldre har over flere år hatt en stor utfordring. Enten ser vi at ungdommen vår faktisk holdes utenfor hvis vi ikke tillater deltagelse i russebussgrupper og ender opp med å strekke oss langt for at de skal få lov til å være med. Eller vi har en iboende frykt for at ungdommen vår kanskje kommer til å holdes utenfor og ender med å tillate deltagelse.
Vi skriver til og med under på kontrakter for dem. Stiller oss juridisk ansvarlig for en gjeng 16-åringer. Og i ettertid rasjonaliserer vi vår egen beslutning ved å overbevise oss selv og ungdommene om at dette er det så mye læring i; økonomi, planlegging, struktur, samhold, kontraktinngåelse, juss osv osv.
En fyr ved navn Fastinger har satt et begrep på dette for oss. Kognitiv dissonans. Dette indre ubehaget vi kjenner når våre holdninger ikke helt stemmer overens med våre handlinger. Vi forstår at det er masse uheldige konsekvenser ved at ungdommen vår deltar i en russebussgruppe, men vi reduserer dissonansen ved å bagatellisere de uheldige konsekvensene og forstørre opp alt det positive; samhold og læring!
For foreldene er dette en catch 22. En fastlåst situasjon det er vanskelig å se hvordan vi skal komme ut av. For russefirmaene er dette klingende mynt. De store russefirmaene kapitaliserer på foreldres frykt for at våre ungdommer ikke skal være knyttet til sine jevnaldrende og ungdommers naturlige selvusikkerhet.
La oss sammen forbedre russefeiringen
Det mest grunnleggende behovet vi har, er å være knyttet til andre mennesker. Avvisning og utestengelse er den største frykten. Det er noe dypt menneskelig over ungdommens slit og streben etter å være med i en russegruppe. Å være en del av et fellesskap er noe av det viktigste i ungdomsåra. Det er vondt for ungdom å stille seg selv spørsmål som: Er jeg mindre verdt hvis jeg ikke er på buss? Tør jeg si at jeg synes det er mye negativt rundt russebussmiljø? Vil jeg klare å stå imot ting som jeg egentlig tar sterk avstand fra?
Hvor lenge skal vi som samfunn sitte på sidelinjen og se på dette gigantiske sosiale eksperimentet som nå ser ut til å være helt ute av kontroll, og hvor ungdomsgenerasjoner er fritt vilt for markedskreftene?
Det kreves konsesjon for å etablere havbruksanlegg, bygge kraftverk, utvinne petroleum eller drive allmennkringkasting. Vi har effektive vern om landbrukets produksjonsarealer. Salg av alkohol er monopolisert. Og vi har en kringkastingslov som forbyr reklameinnslag som er særlig rettet mot barn. Alt dette fordi det er mest gagnlig for det norske samfunnet.
Brutale bilder fra kjøttkamp: – «Alt» er lov
Da er det smått utrolig at vi har russefirmaer som helt og holdent opererer i et åpent konkurransemarked. I 1989 fantes det ett firma på markedet. Et kjapt google-søk viser at det i dag er minimum 15 firmaer som tilbyr design, logo, musikk, lys, klær, buss, russekort, osv. Disse firmaene driver til dels aggressiv markedsføring med oppsøkende virksomhet.
Hvert eneste år hører vi historier om ungdom som blir nødt til å like sider på sosiale medier, skrive opp positive anmeldelser som skal postes på nettet, betale for varer over et halvt år før de ankommer og skrive under på kontrakter med hard justis som at innholdet i kontrakten skal holdes hemmelig og at man blir tillagt bøter hvis man kommer for sent eller avslører informasjon.
Og la oss være tydelig på dette. Vi har ingen planer om å utelate oss selv som foreldre i denne ligningen når det gjelder å ta ansvar for grensesettingen og skape de gode holdningene for den oppvoksende ungdomsgenerasjon.
Vi skal gjøre vårt ytterste og ikke rope på O store Stat når vi ikke makter å løse et problem selv.
Utfordringen er at dette ikke lenger er et problem som eksisterer kun i det enkelte private familiehjem. Det har blitt et samfunnsmessig problem som er i ferd med å skape strukturelle endringer i hele ungdomsgenerasjoner.
Hvis disse generasjonene skal være med og løse klimautfordringer, energikriser, økt polarisering i samfunnet og unngå nye kriger på det europeiske kontinent, må vi sørge for samfunnsstrukturer rundt ungdommen som gjør at kronikker som denne blir overflødig.
Russefirma-markedet må reguleres slik at ungdommene får frigjort energi og tankekraft til å ha det gøy, kjenne på fellesskap, øke sin kompetanse og være rustet for morgendagens store utfordringer.