Lapskaus trolig årsak til koleradøden

Koleraen rammet sterkest i tettbebodde strøk, som her i Tordenskiolds gate. Den gang hadde ikke gata fast veidekke, og bebyggelsen var mer fattigslig enn på dette bildet fra 1943.

Koleraen rammet sterkest i tettbebodde strøk, som her i Tordenskiolds gate. Den gang hadde ikke gata fast veidekke, og bebyggelsen var mer fattigslig enn på dette bildet fra 1943. Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Lapskausen som losen Knud Jensen fikk under turen til Svelvik fra Drammen, kan være årsak til koleraepidemien i byen. 59 er nå døde av koleraen og byen er fortsatt erklært som smittesone.

DEL

DRAMMEN: julen 1832: Som man kjenner til forlot tangenlosen Knud Jensen sitt hjem «tilsynelatende i frisk og edru tilstand». På havna gikk han 15. september om bord i skipet «Hebe», som han skulle lose de to milene til Svelvik.

Om bord fikk losen servert kald lapskaus og en dram.

LES OGSÅ: Tente på for å skjule kornsvindel

Døde etter et døgn

I Svelvik tok han inn på sitt vanlige losji ved ett-tiden om natten. Snart fikk han magesmerter, brekninger og diaré.

Han måtte hjem og ble rodd i åpen båt i fem timer tilbake til Tangen. Her døde han etter kun et døgns sykdom.

Lenge har det vært spekulert i hvordan koleraepidemien kunne slå ut slik den gjorde før første gang i Norge, akkurat i tangenområdet og Drammen og omegn. Man har nå kommet til at en eller flere av mannskapet om bord i «Hebe» kan ha hatt en lett variant av sykdommen og at det var kolerabakterier i avføringen.

Lapskausen som losen spiste var trolig forurenset av kolerabakterier fra avføringspartikler på fingrene til en smittebærer. Skipshygienen var dårlig, og håndvask ble nok ikke overdrevet.

SØK I BILDEARKIVET TIL DT

Flere dødsfall

Få dager etter at losen døde inntraff et nytt mistenkelig sykdomstilfelle. En tømmermann som bodde på Strømsø fikk samme symptomer som losen, og døde etter 24 timer.

I løpet av 22 dager ble tolv personer angrepet av den mystiske sykdommen. Åtte døde og mistanken om at det var kolera man sto ovenfor, ble styrket.

Ingen av legene visste hvordan sykdommen skulle behandles. Man forsøkte seg med opium, kamfer, klyster og igler uten at det hjalp.

LES OGSÅ: Hest over brua kostet fire skilling

Byen erklært smittet

– Jeg anser det for utenom tvil at det sykdommene er den ondartede koleraen, skrev amtphysikus J.A. Münster til Kirke-og undervisningsdepartementet 11. oktober.

En egen kommisjon av leger og professorer avga en ny rapport 21. oktober, da tallet smittede var økt til 31 og 16 var døde. De konkluderte med at sykdommene var den asiatiske koleraen. To dager senere offentliggjorde departementet at koleraen var brutt ut og man måtte betrakte byen som smittet.

Nå julen 1832 er ennå ikke faren over. Koleralegene har merket seg at sykdommen i særlig grad har rammet folk som er drankere. Det man vet er at alkohol nedsetter motstandskraften mot kolera.

LES OGSÅ: Da Drammen fikk bystatus

Og slik gikk det

80 mennesker døde av koleraen i drammensområdet, derav 59 var i Drammen. Epidemien var begrenset til Drammen og noen tettsteder rundt fjorden.

19. januar 1833 ble det siste koleratilfellet påvist og 2. april samme år ble Drammen erklært fri for kolera og rene sunnhetspass kunne igjen bli utstedt.

I september 1833 kom en ny koleraepidemi til byen, også denne gang fant man ut at sykdommen kom med skip fra utlandet.

«Kolerastøkket»

På Tangen, hvor de fleste dødsfallene var, ble ofrene begravd på en egen plass på Tangen kirkegård, i ettertid kalt for «kolerastøkket».

Koleraepidemiene som kom i tre bølger, med den siste i 1857, var en uhyggelig tid i byen. I ly av mørket ble de døde båret fra lasarettet til elvebredden og rodd opp til kirkebryggen på Bragernes ved Gamle Kirkeplass. Byens vektere besørget begravelsene. 

1831-1841: Koleraen spredde seg i fattigstrøkene

I 1832 kom koleraen med et hollandsk skip til Drammen og rev med seg 59 mennesker. Byen var den første i landet som ble rammet av denne smittsomme epidemien. De første ofrene var alkoholikere, og derfor trodde man feilaktig at dårlig brennevin var årsak til sykdommen. Etter hvert ble det slått fast at byen var rammet av ekte, asiatisk kolera. Sykdommen artet seg som en voldsom diaré, og pasientene døde vanligvis i løpet av 24 timer.

De fleste som ble smittet av kolera bodde i byens fattigstrøk under dårlige sanitære forhold og med mange mennesker stuet sammen i få rom. Utedoene var ofte bygd sammen med bolighusene og rensligheten var på et lavmål, slik at koleraen lett kunne bli overført gjennom mat, drikkevann eller berøring. Mange av dem som ble rammet var underernærte og hadde andre sykdommer som svekket motstandskraften. Tangen var den bydelen som ble hardest rammet, men koleraen tok også mange liv på Brakerøya og i Tordenskiolds gate. I byens bedre strøk – i Tollbugata og Øvre Bragernes – var det til sammen bare ett koleratilfelle.

For å begrense smitten ble flere pasientene ble innlosjert på et koleralasarett i madame Cappelens gård på Brakerøya. Dette store og gamle huset ble valgt fordi det lå isolert fra bebyggelsen for øvrig. Koleraen påskyndet planene for en ny kirkegård på Tangen. Et stykke av gården Hedensrud ble lagt ut til det som i dag er Tangen kirkegård. Neste gang koleraen kom til Drammen, i 1853, ble det anlagt en ny kirkegård på Nedre Bragernes. Tomten ble faktisk kjøpt inn dagen etter det første kolerautbruddet! 

SE VIDEO:

Artikkeltags