(Trønderdebatt)

I Trønderdebatt kan vi lese et alvorstungt innlegg fra Ervin Kohn, forstander i Det mosaiske trossamfunn (DMT) og Rita Abrahamsen fra Det Jødiske Samfunn i Trondheim. De reagerer kraftig på uttalelsene fra imamen Noor Ahmed Noor, og det gjør de med god grunn. Foruten innlegget som ble publisert i mai i år, har han tidligere skrevet at «Hitler lot noen jøder være slik at verden skulle se hvor grusom denne nasjonen er, og hvorfor det er nødvendig å drepe dem», kunne Drammens Tidende melde i forrige uke.

Dette er ikke kritikk av Israel som vipper over i problematisk territorie, slik Noor selv hevder: «Mine innlegg ble publisert i frustrasjon over angrep i Gaza som ble begått mot uskyldige barn og kvinner» hevdet han.

Les også

Vi har grunn til å frykte

Nei, dette er livsfarlig retorikk. Det er åpenbar antisemittisme, i en så grov og eksplisitt form at absolutt alle er i stand til å gjenkjenne den. Inkludert imamen selv.

Om en gjentatte ganger kommer i skade for å ta til orde for nødvendigheten av å drepe jøder, må en nesten regne med at omgivelsene tar det på alvor. Med dette mener jeg to ting:

  • For det første at en må regne med å suspenderes fra stillingen som imam, politianmeldes og fordømmes.
  • Men for det andre: At det er grunn til å frykte at andre tar slik språkbruk bokstavelig.

Dette er en av grunnene til at de groveste formene for rasisme og hatytringer er straffbare. De er farlige, og ut over skaden ytringene gjør i seg selv, kan de også utgjøre en fare for at andre tar hatet fullt ut på alvor, og gjør handling av oppfordringene. «Det er nødvendig å drepe jøder» gir ikke rom for særlig tolkning.

Det ligger en helt egen form for arroganse i å tillate seg å skrive dette, fra maktposisjon, og bare regne med at a) ingen ville ta det på alvor, eller b) han ikke selv ville bli stilt til ansvar. Det er, foruten å være avskyelig, også en lek med andre menneskers liv og sikkerhet: Norske jøder.

De siste årene har debatt om ekstreme ytringer svært ofte sklidd ut i en slags akademisk øvelse om ytringsfrihet. Når noen fordømmer en ytring som egger til diskriminering eller som er rett ut rasistisk, er aldri innvendingen langt unna: Ord og handling er ikke det samme. Det hjelper ikke å fordømme, nå må vi passe på å ikke polarisere, og ikke innskrenke ytringsrommet.

Men jo, det gjør det: Det hjelper faktisk å fordømme. Ytringsrommet for rasisme og hatefulle ytringer i Norge skal være svært, svært smalt. Vi skal alle være en motpol mot antisemittisme. Vi skal ikke ha dialog med antisemittisme. Vi kan ikke «forstå» Noors uttalelser i lys av en krig i Midt-Østen, slik det kunne virke som om enkelte kirkelige ledere mente umiddelbart etter Noors uttalelser ble offentlig kjent.

Svaret finnes ikke alltid midt mellom to motstridende standpunkt. En forutsetning for at vi skal kunne leve sammen i et opplyst demokrati, mennesker med ulike meninger, ulikt livssyn og ulikt opphav, er at vi har en felles minstestandard for hvordan mennesker omtales. Og at vi ikke alltid later som at alle meninger er like mye verdt.

Før handlingen kommer nettopp ordet. Det er en sammenheng mellom hva religiøse ledere med stor autoritet sier, og hva enkelte av dem som lytter kan bli villige til å gjøre.

Derfor er det bra at uttalelsene fra Noor Ahmed Noor er politianmeldt. Men lover og regler kan ikke være de eneste rammene vi har for hvordan vi snakker om andre mennesker. Rasisme generelt og antisemittisme spesifikt er et problem som stikker langt, langt dypere enn som så. Og den farefulle ferden starter lenge, lenge før oppfordringer om drap.

Det starter med mistanken om at jøder samarbeider for å kontrollere verden. Eller at jøder har negative særtrekk som gjør dem farlige. Eller at jøder er grådige, og ikke til å stole på. Lista over antisemittiske troper er for lang til å gjengis her.

Og for å bekjempe antisemittiske holdninger i Norge, er muslimske ledere blant dem vi må kreve ekstra av. Imamer kan med større autoritet enn andre, bekjempe antisemittiske holdninger som finnes i sitt eget omland. Og de finnes.

Enkelte av resultatene fra HL-senterets befolkningsundersøkelse fra 2017, som kartlegger ulike gruppers holdninger i Norge, er helt nedslående. Det er denne undersøkelsen Kohn og Abrahamsen viser til, og i den heter det at «muslimske innvandrere som har vært bosatt minst fem år i Norge, skiller seg ut på den kognitive dimensjonen av antisemittiske holdninger og støtter negative påstander om jøder i større grad enn befolkningen». Ut over eksemplene Kohn og Abrahamsen trekker fram, er det også verdt å nevne at det i utvalget som nevnes her er noen avgrensninger: Hvordan holdningene er blant muslimske innvandrere som har bodd i Norge i mindre enn fem år, vet vi for eksempel lite om.

Mens vi alle må ta et større ansvar for å bekjempe antisemittisme i Norge, må muslimske ledere stille seg spørsmålet: Hvordan skal vi bekjempe muslimsk antisemittisme i Norge? For det er jo ingen tvil om at den finnes, og at den er et farlig problem.

Det går ikke vekk av seg selv. Det tok dagesvis før Islamsk Råd Norge rykket ut og fordømte uttalelsene fra Noor Ahmed Noor. Det holder ikke. I fortsettelsen trengs langt, langt mer effektig handling fra den kanten. Så lenge antisemittisme er et problem i Norge har vi alle en jobb å gjøre. Norske muslimske ledere må ta sin del av jobben på største alvor.

Dette er ikke en lek med ord. Trusselen mot norske jøder er helt reell. Her jeg sitter, i Trondheim, må mine jødiske medborgere gjennom ei tung sluse for å komme inn i synagogen. Det gjør sterkt inntrykk å lese Kohn og Abrahamsen når de minner oss på nettopp dette: «Oppfordring til drap på jøder er skremmende, og vi som fortsatt husker de 13 grovkalibrede skuddene mot synagogen i Oslo i 2006, og brannbomben kastet mot synagogen i Trondheim samme år, har grunn til å frykte det. Ikke bare de høyreekstreme eller våre hjemlige nazister».