Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Du veit hvor sjukt irriterende det er med folk som har bodd utenlands eller utenbys en periode. De kommer tilbake og skal belære oss andre om hvor mye bedre det var der de bodde. Så blir vi som «bare» har vært hjemme i Drammen, sittende og tenke at vedkommende kanskje bare skulle ha blitt igjen der han eller hun var.
Nå skal jeg være en av de irriterende folka.
Etter et snaut tiår i elvebyen pakket jeg flyttelasset og satte meg på toget østover en tretti minutters tid. Min nydelige lille, svarte Audi A1 ble byttet ut med månedskort på Ruter og abonnement på Oslo bysykkel.
Tilbake i Drammen sist sommer la jeg merke til at jeg ser enkelte ting med nye øyne. Ting jeg før tok for gitt, stiller jeg nå spørsmålstegn ved. Særlig har jeg lagt merke til hvor mye kø, kork og kaos det er i Drammen by.
Drammens Tidendeetterlyste tidligere i høst unge folk som vil bidra i debatten om utviklingen av Drammen og drammensregionen. Vi spurte hva som må til for å få de ettertraktede småbarnsfamiliene til å flytte til eller tilbake til regionen? Hva slags byer og steder er bærekraftige i fremtiden? Hvor og hvordan vil folk bo? Bidragene publiseres nå i en kronikkserie i Drammens Tidende. Er du interessert i å bidra i debatten, send inn kronikk eller debattinnlegg til [email protected]. Maks lengde er 700 ord. Er du ung og interessert i byutvikling?
Biler som blokkerer gang- og sykkelstier, taxier som presser bussene bort fra torget og bilkjøring i gågata på Strømsø er bare noen få eksempler. Bussen til og fra jobb blir stadig sittende fast i bilkø.
Dette er i grunn ikke noe nytt.Det som er nytt, er at jeg har innsett at det faktisk er mulig å leve et liv uten bil hvis man må. Særlig hvis man er frisk og uten barn. Hvordan småbarnsforeldre kan få det til, skal jeg ikke synse om. Men veldig mange av oss andre kan faktisk bruke beina, sykkelen eller kollektivtransporten. Poenget er at folk flest ikke gidder det i Drammen. Og hvorfor ikke det? Jo, fordi det er så mye enklere å ta bilen.
«Du tar vel bussen til jobb, du som bor på Konnerud», spør jeg venner og kolleger. Det er jo så enkelt med hyppige avganger opp dit, tenker jeg. «Nei, jeg kjører», får jeg som regel til svar. Med utallige parkeringsplasser i sentrum og null bompenger er jo ikke det akkurat vanskelig å forstå. Jeg må nesten minne meg selv på at jeg selv pleide å gjøre det samme.
Likevel. For å få til renere luft, bedre forhold for gående, syklende og for dem som faktisk tar bussen, er det avgjørende at færre kjører egen bil. Det er ikke særlig attraktivt å sitte i kø på bussen eller å føle seg utrygg som syklist i konkurranse med alle bilene. Det hjelper dessverre ikke å bare snakke om billigere buss og hyppigere avganger. Vi trenger nok både gulrot og pisk.
Å si dette, er som å banne i kjerka. For at Drammen skal bli grønnere og renere, tror jeg at det faktisk må bli litt kjipere å kjøre. Men hva kan vi egentlig gjøre? Selvfølgelig er det ingen med forstanden i behold som tør å foreslå bompenger, så den ballen har vi lagt død. Eller skal vi løfte den opp igjen? Da kunne vi finansiert et vesentlig bedre busstilbud og gjort byen til en drøm for syklistene.
Vi kan også tenke alternativt. Vi kan begynne med å planlegge byen ut fra at mange ikke har bil. Trenger for eksempel alle nye leiligheter i sentrum parkeringsplass? Kanskje ikke. Er det egentlig riktig at bussen skal stå i kø? Kanskje ikke. Da må den prioriteres med et eget kollektivfelt. Er det riktig at man skal kunne parkere gratis på byens store kjøpesentre? Kanskje ikke. Og slik kan man fortsette.
Hadde det kosta litt å parkere på Gulskogen senterog på Buskerud storsenter, kunne vi kanskje ha finansiert gratisbusser fra bydelene på lørdager. Samtidig hadde vi likestilt Drammen sentrum med sentrene. Hadde vi latt bilene stå i kø og bussene kjøre foran hadde vi kanskje fått flere over på buss og flere biler vekk fra veien. Hadde vi fjernet en del parkeringsplasser fra sentrum, hadde det kanskje blitt mer naturlig å velge en alternativ transportmåte.
Å rakke ned på bilen i Drammens Tidende er risikosport. Det er en sterk kultur for å kjøre bil i byen, og det vet jeg fordi jeg snakker av erfaring. Å bære med seg et malingsspann eller noen handleposer på bussen virket utenkelig for bare få år siden. Nå er det hverdagen. Å bruke bysykkel var ikke i tankene. Nå er det normalen.
Likevel er det ikke så enkelt. Drammen er ikke Oslo.Vi har ikke T-banen. Eller en svært innbringende bomring som finansierer kollektivtransporten. Å bare si at folk skal slutte å kjøre er urealistisk. Men skal det skje en endring, må man ha to tanker i hodet samtidig. Både pisk og gulrot. Vi må forbedre kollektivtilbudet og gjøre bilkjøring litt mer stress. Først da kan vi ha håp om en kulturendring i elvebyen.
Jeg skal komme med en innrømmelse. Da bybrua ble stengt for biler, var jeg i all hemmelighet motstander. Det var jo så praktisk å kjøre over, tenkte jeg. Fakta er at du ser verden gjennom de brillene du har på deg. Litt som med røykeloven. Nå føles det utenkelig å gå tilbake til slik det var før.
Kommer jeg til å kjøpe meg bil hvis jeg flytter tilbake til Drammen? Sannsynligvis. Alle vil jo gjøre det som er enklest og mest praktisk i hverdagen. Med mindre det faktisk blir litt vanskeligere å kjøre og litt enklere å ta buss og sykkel. Nå vet jeg jo at det går. Hvis man må.
Les også:
Familien droppet Oslo: – Jeg møtte Drammen med åpne øyne, og er kjempeimponert
Er du ung og interessert i byutvikling? Da vil jeg høre fra deg
Hæ! Har vi ikke byplansjef?
