Bybrua rives. Store gule maskiner «med buldrende mager» som Rolf Jacobsen skrev, står på hver sin røde lekter og river brua i filler. Som forhistoriske øgler eter maskinene seg gjennom konstruksjonen, knaser i stein og trekker i armeringsjern som det skulle vært innvoller fra et gigantisk dyr, krumbøyet ute i elva. Små menn i selvlysende dresser løper rundt med kraftige vannslanger og spyler så snart en støvsky skyter i været fra dette absurde måltidet.

En lenge varslet rivning, som også jeg selv ivret for her i avisen, er snart tilendebrakt. Ikke det at jeg angrer på avgjørelsen, jeg tror nemlig ikke det hadde latt seg gjøre å beholde brua eller deler av den, verken teknisk eller praktisk. Noen arkitektonisk skjønnhet kunne det heller ikke ha blitt. Dessuten har vel rivningsarbeidet avslørt at bruas tilstand var enda skralere enn først antatt.

Men når man befinner seg i Strandgata en lummer augustkveld for å bivåne dette støyende rabalderet, er det likevel vemodet som kommer krypende.

Tankene går til arbeidet og innsatsen som ble nedlagt for 90 år siden. Det hadde den gang tatt nærmere 30 år, med mye krangel og uenighet og bli enige om å erstatte den gamle brua fra 1813. Flere brukomiteer hadde vært oppnevnt, med mye krangling internt. Kommunen hadde dessuten kranglet med statsbanene, distriktssjefen med hovedstyret og byarkitekten hadde en heftig krangel med byggekomiteen. Først i 1934 roet det hele seg og man kom endelig i gang med byggearbeidet.

Ingeniør F. Selmer fikk oppdraget. Han hadde vært i USA og lært å bygge bruer i armert betong, noe som ikke var særlig vanlig her i landet, i hvert fall ikke med bruer av denne størrelsen. Arkitektene, Blakstad og Munthe-Kaas, hadde vunnet arkitektkonkurransen ti år tidligere med et klassisk utkast i stål. Men svorne funksjonalister som de etter hvert ble, svingte de seg fort rundt og la fram et nytt utkast i funkisstil og armert betong. Til å kontrollere arbeidet fra kommunens side, ble det ansatt en ung ingeniør. Eivind Olsen het han og skulle bli svært så kjent som byingeniør da han tretti år senere fikk ideen til og gjennomførte arbeidet med Spiralen, byens nye og spektakulære turistattraksjon.

Eivind Olsen var en samvittighetsfull ingeniør. Daglig var han å se på byggeplassen, i tweedjakke og slips, blankpussede sko og hatt, ivrig noterende. Ingen selvlysende jakke, hjelm eller vernesko i de dager, nei. Pipe derimot var ingeniørenes kjennemerke (gutta i kjeledress røkte rullings).

Og det var et møysommelig arbeid han var satt til å kontrollere. Gamle bilder viser kompliserte og omfattende forskalings- og armeringsarbeider, enkle heiseanordninger med primitive vinsjer, støpning med betong og menn som balanserer over spinkle plankestillaser med skjenende trillebårer foran seg. Tungt arbeid, hvor et feiltrinn lett kunne ende nede i ei kald og illeluktende elv. Men alle klarte seg, i seg selv en statistisk bragd, etter mer enn to år i all slags vær.

6. september, en regntung dag i 1936 sto brua klar, med åpning av statsminister Nygaardsvold, tivoli, torvball og festligheter for allmennheten. Fiffen trakk inn i Børsen.

Fra pressen ble ingeniør Selmer spurt om han kunne angi noen levetid på konstruksjonen? Selmer, som var overbevist om betongens fortreffelighet, antydet at; når det gjaldt betong trengte man nesten ikke tale om alder. Men for all høflighet skyld, skulle han angi et tall, kunne man jo for eksempel si 100 år? Han hadde jo tidligere vært løsmunnet og overbevist Drammen kommunen om at brua ville bli vedlikeholdsfri, noe kommunen i alle år siden har bestrebet seg på å ta svært så bokstavelig.

Løsmunnethet straffer seg, etter 86 år er brua borte.

Hva Eivind Olsen tenker der han nå er, er jeg mer usikker på. Får håpe han har snadden sin å trøste seg med.