For å gjøre naturen mindre sårbar mot klimaendringene må den intakte naturen vernes og skadet natur må restaureres. I den siste delrapporten fra FNs klimapanel, som ble lansert 28. februar i år, foreslår de at 30–50 prosent av jordens land-, vann- og havområder bør vernes. Dette går rett inn i samfunnsoppdraget vi hos Statsforvalterne har fått, og understreker betydning av at vi fortsetter arbeidet med vern og forvaltning av den mest verdifulle naturen vår. Dette innebærer også restaurering av skadet natur og oppfølging av kommunenes arealbruk.

Et representativt utvalg av norsk natur skal vernes, og de siste årene er det blitt vernet rundt 15 nye naturreservat per år i Oslo og Viken. Gjennom ordningen med frivillig skogvern kan skogeiere tilby skogen sin for vern mot økonomisk erstatning. Dersom skogen er verneverdig kan den bli vernet som naturreservat. På denne måten er vi nå i Oslo og Viken kommet ca. halvveis i vårt bidrag til det nasjonale målet om å verne ti prosent av skogen i Norge. Vi trenger nå særlig å få tilbud om vern av gammel skog på fruktbar jord i lavlandet. Dette er en type skog vi foreløpig har vernet for lite av og en type skog som er rik på biologisk mangfold. Vi jobber også med utredning av en nasjonalpark i Østmarka og har nettopp startet på et nytt oppdrag om å verne et utvalg forekomster av naturtyper som er mangelfullt vernet fra før.

I Oslo og Viken er det i dag om lag 630 verneområder. Dette er verneområder i fjellet, store og små skogvernområder, store landskapsvernområder tett på store befolkningskonsentrasjoner, våtmarksområder som er særlig viktige for fugl og en rekke verneområder i og rundt Oslofjorden som er populære rekreasjonsområder og samtidig leveområder for truede planter, insekter og fugler. Det er vår oppgave å forvalte disse verneområdene slik at naturverdiene bevares og utvikles. Mange av områdene skjøttes for å ta vare på natur som trues av invaderende fremmede arter og eng og beitemark som ikke lenger brukes til matproduksjon. Tilrettelegging for stier og tråkk der naturen tåler det best er også nødvendig i mange av områdene.

Våtmark dekker om lag ti prosent av Norges areal, hvorav myrområder utgjør den klart største andelen. Våtmarker er i tilbakegang i Norge som i resten av verden. De er under press fra direkte menneskelig påvirkning som nedbygging, drenering og uttak av torv, og indirekte fra klimaendringer.

Store og små myrer lagrer karbon, filtrerer vann, demper flomtopper, og er naturlige branngater som hemmer spredning av skogbranner. I en tid med økende klimaendringer er dette uvurderlige naturgoder. Store myrarealer i Norge har blitt drenert i forbindelse med skogdrift og jordbruk.

De siste årene har flere myrer blitt restaurert, både i Norge og resten av verden. Arbeidet går ut på å tette gamle grøfter og gjeninnføre myrvegetasjon. Når vannstanden i myra heves, stanser nedbrytningen av torva og myra gjenopptar sin økologiske funksjon som karbonlager, filtreringssystem og levested for våtmarksarter. Statsforvalteren i Oslo og Viken har siden 2015 gjennomført 35 myrrestaureringsprosjekter og vi skal gjennomføre 12 nye prosjekter i år.

Engasjementet for å ta vare på naturen er heldigvis stort. Det ser vi bl.a. på antallet søknader vi får til en rekke tilskuddsordninger som vi forvalter. I år deler vi ut ti millioner kr til tiltak for å ta vare på truede arter og naturtyper, pollinerende insekter, kulturlandskap, vilt og fisk. Sammen med en stor grad av egeninnsats bidrar disse tilskuddsmidlene til at slåttemark og hule eiker blir skjøttet, at fremmede arter blir fjernet og mange andre viktige tiltak.

Selv om vi hos Statsforvaltere har mange viktig oppgaver knyttet til bevaring av verdifull natur, er det kommunene som spiller hovedrollen. Som plan- og bygningsmyndighet bestemmer de hvilke arealer som skal bevares og hvilke som skal bebygges med boliger, hytter og næring. Vi uttaler oss til alle kommunale planer og forsøker å veilede kommunene til å planlegge for en arealbruk som støtter opp om både nasjonale klimamål og det nasjonale målet om å stanse tapet av biologisk mangfold. Statsforvalterens kraftigste virkemiddel er muligheten til å fremme innsigelse til arealplaner. Vi gjør dette når de kommunale planene er i strid med nasjonale og regionale føringer på klima- og miljøområdet.

Kommunene kan oppleve oss som strenge – at vi stikker kjepper i hjulene for lokal utvikling. Når vi fremmer innsigelser, er det imidlertid ut ifra nasjonale og regionale føringer og vedtak. Disse fra Stortinget og regjeringen eller i form av regionale planer vedtatt av fylkeskommunen.

Som Statsforvalter i et stort pressområde ser vi summen av nedbygging av natur i våre 52 kommuner. Vi er bekymret. Den nylig oppdaterte rødlista for arter dokumenterer at utviklingen går i feil retning for mange arter. Uten natur har ikke artene noe sted å leve og formere seg. Derfor er det vår jobb å sette ned foten i form av å fremme innsigelse når kommuner vil bygge ned verdifull natur. Naturen selv og de truede artene kan ikke gi høringsuttalelser til en kommuneplan eller klage på et vedtak – derfor er vi naturens rettssikkerhetsinstans.

Klimatilpasning er ikke at alle kjører litt lenger for å komme til hytta som er bygd litt høyere for komme opp til snøen som det blir mindre og mindre av. Løsningen på både klima- og naturkrisen er at vi tenker oss grundig om og begrenser nedbyggingen av natur. Her har Statsforvalteren en viktig rolle og det er vår oppgave å bruke bremsen når ikke kommunene gjør det selv. For naturen kan redde oss, men bare om vi redder den først.

Fredag 22. april markerer vi FNs internasjonale Moder Jord-dag, for å minne oss om betydningen av å ta vare på jordkloden med alle dens økosystemer.

LES OGSÅ: