Ett år med pandemi har gått, preget smitteverntiltak, oppmykninger, innstramminger, vaksineplaner og -prioriteringer og heftige debatter for og imot det meste. Da tredje bølge avtok, dukket et mutert virus opp. Hva nå?

Miljøpartiet De Grønne (MDG) i Drammen støtter formannskapets flertall når det gjelder smitteverntiltak. Barn og unge må prioriteres foran alkoholservering, samtidig som serveringsbransjen gis forutsigbarhet. Men det er ikke nok.

Partiene på Stortinget støttet lojalt de fleste av regjeringens smitteverntiltak. Kriser må håndteres. Da kreves først og fremst samarbeid.

Det er vesentlig å skille mellom smitteverntiltak og hjelp til dem som rammes negativt av disse. De er flere enn de koronasyke her i landet, fordi smitten ikke har blitt omfattende. Om smitten var større, ville mange vært rammet av denne, direkte eller indirekte.

Vi støtter regjeringens smitteverntiltak, men er sterkt kritiske til prioriteringene ovenfor dem som rammes av tiltakene. Unntak fra reglene kommer industri som er avhengig av utenlandsk arbeidskraft til gode, mens innbyggerne isoleres i ulik grad. Næringer som egentlig bør reduseres/fases ut til fordel for nye grønne arbeidsplasser, får enorme tilskudd, mens studenter, barn, unge, kulturlivet og sårbare grupper ikke får det de trenger. For disse foreslo MDGs landsmøte allerede i april økt støtte og flere tiltak, blant annet 250 millioner til skolehelsetjenesten og å innføre en norm på én helsesykepleier per 500 elever.

Vi var ikke forberedt på en pandemi her i landet. Måneder før pandemien varslet det intensivmedisinske fagmiljøet at intensivkapasiteten var altfor liten. MDG har i flere år påpekt at sykehusplasser generelt er for få ut fra OSSEs anbefaling. Dette er i liten grad endret i løpet av året. Det tar tid å utdanne spesialisert helsepersonell.

At beredskapslagre over år var bygd ned kom som et sjokk på mange, da rasjonering og mangel på smittevernutstyr i kommuner og sykehus oppsto.

12. mars 2020 var det tid for handling, ikke motstand mot den. Det gjaldt å stå sammen i usikkerheten i møte med et svært smittsomt virus som var – og er – dødelig, særlig for sårbare grupper. Friske og unge rammes kun i liten grad, vel å merke så lenge bare en liten andel av befolkningen er smittet.

Senvirkninger merkes – senere. I land der mange ble veldig syke, får flere av de overlevende nå alvorlige komplikasjoner, og mange dør. Der mange barn fikk lett Covid-19-infeksjon, har flere etter uker fått en alvorlig følgesykdom – Multiorgan betennelsessyndrom (MIS-C). Barneintensiv-avdelinger er fulle. Dette er ikke skremsler, men realiteter. Hvis ikke spredning av det muterte viruset stanses, viser beregninger at antall smittede vil dobles på få dager. Intensivkapasiteten vil overskrides innen få uker. Senere kommer komplikasjoner og følgesykdommer. Helsevesenet er ikke dimensjonert for dette, og kan bryte sammen. Mange som trenger helsehjelp, fra gravide og nyfødte til folk i alle aldre med akutte skader, kreft, kroniske sykdommer, psykiske lidelser osv. vil kunne miste en grunnleggende velferdstjeneste.

At smitteverntiltak rammer mange negativt, er sant og fortvilende. Men også utbredt smitte og mange flere alvorlig syke vil gjøre det. I en pandemi må vi velge mellom onder, som ikke kan velges bort. Det blir tap av liv og tap av helse. Økonomiske tap og tapte muligheter. Sorg og smerte.

Vi politikere må gjøre hva vi kan for at tapene blir så små som mulig, for samfunnet og for den enkelte. Smitteverntiltak, økonomiske kompenserende tiltak og medmenneskelige tiltak må kombineres.

Det er ikke koronaviruset eller smitteverntiltakene som har rammet barna mens skoler og fritidstilbud er stengt. Det er voksne som har begått overgrep, fysisk eller via nettet. Disse barna mistet en oppfølging de til en viss grad har når de møter fysisk på skolen. Men det samme skjer jo når det er sommerferie, andre ferier og høytider. De mest sårbare barna hadde i utgangspunktet for lite. Derfor er det farlig å tro at «alt blir bra» igjen så fort befolkningen er vaksinert og ingen må stenge ned noe som helst. Det må ikke bli en sovepute. Vi må gjøre mer for dem, pandemi eller ikke.

Hvis smitten brer seg raskt nå, vil enda flere barn få det vanskelig og noen vil kanskje også miste en far eller mor eller den som ellers beskyttet dem.

Samtidig som vi tar bedre vare på barn og unge, må vi anerkjenne det de lærer av pandemien. Prisen for de mest sårbare er høy. Barn og unge opplevde under 2. verdenskrig hverdager med blendingsgardiner, noen portforbud, rasjoneringskort og flyalarmer, død, sorg og savn. Noen ble skadet for livet, mens andre var blant dem som bygde opp vår velferdsstat. Nå må vi ruste den for kommende generasjoner, i en ny tid. Barn og unge i dag kan i løpet av sine liv komme til å måtte håndtere mye verre pandemier enn denne.

Natur- og klimakrisen må tas minst like alvorlig som koronakrisen. Sammenbrudd av økosystemer er enda alvorligere enn sammenbrudd i økonomien eller helsevesenet. Utfordringen er at natur- og klimakrisen er nesten like usynlig for oss som et virus, og tilsynelatende like langt borte som korona var da vi så Wuhan på TV, før pandemien.

Nedstengte skoler er blåbær sammenlignet med hva våre barn og barnebarn vil måtte tåle i løpet av sine liv om vi ikke med like stor felles innsats setter alt inn på å stanse kollaps av økosystemene. Mot denne finnes ingen vaksine.

I tillegg til å støtte smitteverntiltak som formannskapets flertall foreslår, vil vi arbeide for bedre oppfølging av sårbare barn og unge til hverdags – og i vanlige ferier. Og dette er ikke nok: Vi vil også ta vare på deres fremtidige livsgrunnlag.