DRAMMEN: – Det handler om forstå at det å gjøre litt har en betydning, i stedet for å gi opp fordi det er for stort, for komplekst, og at det går til helvete uansett.

Ivar Flaten (67) sender et blått blikk over bordet. Utenfor de store stuevinduene på Galterud har sola kjempet mot regnskyene hele dagen. Nå er den borte.

– Jeg er veldig bekymret. Helt ned på beinet bekymret. Men man må gjøre det som er mulig. De små skrittene.

Ivar Flaten er tre dager inn i sin pensjonisttilværelse. Heretter er det Nav og Vårherre som skal stå for lønna.

Ingenting tyder på at det vil ha særlig betydning for drammensprestens virke. Et forholdsvis langt liv som et over gjennomsnittet samfunnsengasjert menneske - i tillegg til prest og eksemplar av menneskearten - har overbevist ham om at uansett hvor mørkt det ser ut så må man aldri gi opp.

Akkurat nå er det planetens fremtid og målet som vart satt i Paris om maksimal temperaturstigning på halvannen grad som er tema. Han tror målet kan nås om vi setter alle kluter til.

– Men kommer vi til å gjøre det? Nei. Det betyr at vår mulighet er å gjøre det lille vi kan der vi er. Å utgjøre en forskjell. – for våre nærmeste, for venner, familie og lokalsamfunn.

Brubyggeren fra Elvebyen

Søndag 8. mai 2022 tok Ivar Flaten på seg prestekjolen for siste gang i Fjell kirke, som dialogprest og daglig leder ved Kirkelig dialogsenter. På dagen 14 år etter at han var med å starte Drammen og omegns tros og livsstilsforum (DOTL) – og 14 år etter at han ble ordinert og første gang gikk på prekestolen i Fjell menighet.

Det tok ikke lang tid før den nyvigslede presten strakk armen i været da prosten i Drammen spurte hvem som kunne tenke seg å engasjere seg i dialogarbeid opp mot andre trossamfunn.

Samme år, i 2006, ble det første Gjestebudet i Drammen arrangert. En møteplass med mål om å samle mennesker over et måltid og til en god samtale på tvers av kulturer og trossamfunn – og som ble så vellykket at Slottet med tiden arrangerte det samme med Ivar Flatens hjelp.

Året etter, i 2007 ble DOTL stiftet. I 2010 ble Drammen Sacred Music festival realisert. I 2016 ble Internasjonale Drammen etablert og to år etter fulgte Kirkelig Dialogsenter Drammen.

I alt dette og mer til har presten som etter hvert har fått både brubygger og dialogprest foran navnet sitt, hatt en finger, for ikke å si en hel hånd, med i spillet.

Det foreløpig siste med Flatens signatur er podkasten Ypsilonsamtaler der mer eller mindre kjente drammensere ukentlig har møtt opp til en samtale om livet sitt siden januar 2020.

– Det håper jeg at jeg skal få lov til å fortsette med, smiler han.

Blylodd i lommene hindrer at han letter

Ivar Flaten kunne strålt fornøyd og oppsummert prestegjerningen sin med et stort smil.På hjemmekontoret henger priser for dialogarbeidet tett i tett, og på husets langt mer enn fire vegger kjemper malerier, tegninger, krusifiks og andre takkegaver om plass og oppmerksomhet.

Han gjør det også, innimellom. Når han forteller om kona Ingvild som han møtte på barneskolen og ble kjærest med som 17-åring, mektige musikkopplevelser eller besøk av barn og barnebarn.

Eller når han oppsummerer den nylige avskjedsgudstjenesten proppfull av rosende ord fra familie, venner og kolleger, konserten som avsluttet det hele og middagen hjemme omkranset av de han er glad i og som er glad i ham.

Da glitrer både de blå øynene og gulltanna på fremste rad.

– Jeg har gått med blylodd i lommen de siste dagene jeg nå, for ikke å lette, sier han og peker opp mot Vårherre med et stort smil.

Likevel. Samtalen over spisebordet vender stadig tilbake til livets store spørsmål.

Vil påvirke politisk

Dialogpresten tror det er flere ting som har ført ham til erkjennelsen av at man må gjøre det man kan for å skape de positive ringene i livets vann. Og at det man gjør faktisk betyr noe, både på kort og lang sikt.

Som eldst av seks søsken fikk han tidlig ansvar på hjemgården i Oppdal, og allerede fra 10–12-årsalder hadde han faste arbeidsoppgaver. Kombinasjonen av ansvar, å bli trodd på og å se at arbeid man gjør faktisk blir til noe, tror han har vært essensielt for hvem han har blitt.

– Jeg tror det har vært viktig og med på å forme meg, sier han.

De som er kjappe i hoderegning vil for lengst ha pønsket ut at dialogpresten var hele 51 år da han ble ordinert.

Han startet riktignok på teologistudier tidlig i 20-årene, men hoppet nesten like fort av igjen. Han var ikke klar. I stedet kastet han seg på lærerutdanningen og jobbet flere år med barn og unge. Samtidig ble en annen interesse vekket da han fikk jobb på Informasjonskontoret for folkehøyskolene på 80-tallet. Der fikk han ansvaret for å utforske datamaskinen og dets muligheter. Det ble starten på en lang karriere som IT-konsulent der han både ledet store prosjekter, ble headhuntet til Kirke og undervisningsdepartementet og til slutt drev sitt eget IT-firma.

Men til slutt meldte behovet seg for å drive med noe større og viktigere enn salg av IT og programvaresystemer. Han satte seg på teologistudiebenken igjen.

Kirken skal ikke være en lukket klubb

Fjell-presten som nettopp har tatt av seg prestekjolen mener at også kirken skal være en positiv kraft, i likhet med enkeltmennesket. For hele lokalsamfunnet.

– En menighet skal være en møteplass for alle og en åpen arena på kryss og tvers av politiske og andre overbevisninger. Kirken skal ikke være en lukket klubb, sier han.

I stedet for å henge seg opp i at kirkens gjester bekjenner seg til den riktige troen, er Flaten mer opptatt av at en menighet skal gjøre det den kan for fellesskapet. Det synes han Fjell kirke har blitt.

Den veldig ferske pensjonisten ramser opp suppeserveringen til skoleelevene på Galterud som frivillige pensjonister har tatt ansvar for, et kjøkkenhageprosjektet for alle som vil, konserter og andre kulturarrangementer og ikke minst at menigheten trør til når bydelen trenger.

Som da brannen på Fjell gjorde folk hjemløse og kirken ikke bare holdt åpent for alle som trengte et sted å være, men bidro med innsamling av klær og annen praktisk hjelp.

– At kirken har blitt et sted som er tilgjengelig og synlig for alle og som kan bidra til at folk kan komme sammen i et fellesskap. I den grad jeg har bidratt til en mer åpen kirke, både på Fjell og som institusjon, er det kanskje det jeg er mest stolt over, sier han.

Han har ikke tenkt å slutte å påvirke der han kan. Foreløpig er han en smule hemmelighetsfull, men han har ting og tang i ermet.

– Det er mer enn nok å bli fortvilet over, starter han oppsummeringen – mens Knausgård, Barack Obama og Helga Flatland kikker ned på spisebordet på Galterud fra proppfulle bokhyller.

– Det handler om å ikke gir seg fordi det er håpløst, men å bygge stein på stein. Se muligheter og forstå at vi er sterke sammen. Slik kan ting utvikle seg og bli til noe, sier han.

– Da kan man forhåpentligvis se seg tilbake en dag og se at «jo, det har skjedd noe.»