Novemberutsillingen: Leter anmelderen bare etter mer pandemi, amerikansk valg eller arbeidsløshet?

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Novemberutstillingen fikk Anmeldelse: Skuffende lite aktuell av Kristian Klausen, som nok et år er skuffet over buskerudkunstnernes mangel på samfunnsengasjement.

Men - har han egentlig sett etter engasjement, eller leter han bare etter mer pandemi, mer amerikansk valg eller mer arbeidsløshet?

Anmeldelsen starter slik
: «Jeg orker ikke mer! Ikke mer isolasjon, avstand, munnbind, permitteringer, blakke fredager, hjemmeskole, stengte puber, stengte kinoer, lukkede teatre, tomme fotballstadioner!»

I fortsettelsen ønsker
og forventer han at kunsten skal bråfordype seg i den samme elendigheten, mens kunstnerne i likhet med han og resten av befolkningen ikke orker mer.

Det er for tidlig å male pandemi utover veggene i Lychepaviljongen Kristian! Elendigheten er ikke ferdig prosessert. Eller et karikert portrett av Trump... det hadde nok vært en populistisk genistrek, men hadde det gjort Novemberutstillingen mer aktuell?

Kunsten skal hjelpe oss å tenke på nye måter omkring det som ikke kan formidles med enkle ord. I et historisk perspektiv vil kunstens form og innhold endre seg i kjølvannet av en tragedie. Enten det er pandemi, krig eller naturkatastrofe, men kunstneren må få bruke huet før han bruker pensel. Når verden er for stygg blir kunsten mer estetisk, mer abstrahert, mer lavmælt og tankefull.

Det er der vi er nå. Midt i krisa. Kunsten er usentimental, men den kan kommentere, trøste og håpe.


I kjølvannet av andre verdenskrig endret et helt kunstfelt premissene i samla flokk og kanskje vil vi i etterkant av denne krisa oppleve en dreining mot noe nytt. Det vil tiden vise. Per Kleivs amerikanske sommerfugler eller Vanessa Bairds skildring av flyktningkrisen er eksempler på at elendighet trenger tid eller geografisk avstand. Pablo Picasso malte sitt elskede Guernica i trygg avstand til tragedien, fra et atelier i Frankrike.

Lette du etter de lange tankelinjene Klausen? Noe så brennhett som miljøengasjement. Så du treet til Aune, fiskeannlegget til Rage, Von Der Fehr, Fetzer og Zanhar, eller Simen Korsmos non-shout-verk som stod og dirra midt i utstillingen. Alle tre viser engasjement for det som handler om ønsket om en bedre fremtid... Disse arbeidene blant flere kommuniserer et håp om at menneskerasen på et eller annet tidspunkt skal se seg berga og finne sin riktige plass i næringskjeden. At vi skal tilpasse vår bruk av verdensressursene til et nivå som avlyser den neste pandemien og naturkatastrofen.

Håpet om at bærekraft skal fungere som noe mer enn nips i et partiprogram. Noen mer lavmælte enn andre. Det håpet finnes i Lychepaviljongen, Klausen.

Sammen med dette håpet fant jeg dønn ærlig motløshet i verket til Olav Leikanger av pandemihodene. Det er Emil i snekkerbua, som sitter i karantene og spikker på noen trehoder og håper at verden utenfor snart skal bli bedre.

Og du, takk for at du anbefaler utstillingen. Der er jeg helt enig med deg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags