Novemberutstillingen: For tidlig å uttrykke sin egen samtid, Stustad?

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.En av kunstnerne ved årets Novemberutstilling, Cathrine Stustad, har i Drammens Tidende 23. november et tilsvartil Anmeldelse: Skuffende lite aktuell

Hun mener jeg tar feil i mitt hjertesukk over det jeg opplever som mangel på samfunnsengasjement hos kunstnerne. Etter hennes mening er utstillingen proppfull av verk som har miljøvern som tema. «Noe så brennhett som miljøengasjement», skriver hun.

Kanskje har hun et poeng. Likevel etterspør jeg at noen henvender seg til betrakteren anno 2020, og utfordrer med verk som tar opp andre temaer enn natur. For det er vel ikke slik at enhver abstrahering med utgangspunkt i naturen dermed automatisk er et brennende aktuelt verk – som går sterkt innpå publikum?

Man kan ikke forlange at den enkelte kunstner skal fravike sin kanskje livslange utforskning av sitt særlige tema og stoff. Mye av det som henger der, er formalt interessant. Men sett som gruppe, syns jeg de utvalgte utstillerne i år, som i fjor, framstår som tilbakeholdne når det gjelder å gi form til eller stille spørsmål ved en rekke temaer i vår samtid.

Stustad opplyser videre at kunstnere trenger tid for å prosessere samtidige hendelser før de kan omgjøre dem til kunst, sitat: «For tidlig å male pandemi utover veggene i Lychepaviljongen, Kristian! Elendigheten er ikke ferdig prosessert.»

Men jeg etterlyste ikke bare bilder/verk om pandemi. Jeg nevnte åtte-ti andre temaområder jeg syns det er påfallende og avslørende at kunstnere i Drammen og (gamle) Buskerud overhodet ikke vil nærme seg.

Som eksempel på at kunstnere trenger tid og avstand før de kan gå løs på vanskelige temaer i sin egen samtid nevner hun merkelig nok Picasso: «Picasso malte sitt elskede Guernica i trygg avstand til tragedien, fra et atelier i Frankrike». Her stusser jeg litt. De fascistiske bombene falt over Guernica den 26. april 1937. Bare fem dager senere finner man Picassos første skisser til «Guernica». I løpet av mai 1937 lager han mer enn 44 daterte skisser, samt en rekke små oljeskisser, og han begynner å male det monumentale bildet i slutten av mai.

Dora Maar tok fotografier av hvert steg i prosessen, og i begynnelsen av juni 1937 var bildet ferdig. Det ble stilt ut i Paris i juli 1937. Knappe to måneder etter at bombene falt, hadde han altså produsert et av det tjuende århundres største mesterverk, et symbol på antifascisme fortsatt i dag.

At Picasso satt i sitt «trygge atelier» er en merkelig påstand fra Stustad, all den tid Tyskland invaderte Frankrike i 1940, og Gestapo arresterte Picasso og avhørte ham gjentatte ganger. Picasso mistet nære venner (poeter og kunstnere) som engasjerte seg mot nazismen eller den spanske fascismen. De ble likvidert, henrettet eller sendt i konsentrasjonsleir. Picasso bodde i Paris under hele krigen og skapte en rekke symbolske bilder som kommenterte den daglige virkeligheten slik som matmangel, rasjonering, frykt, bitende kulde, deportasjoner og drap.

Jeg finner ingen Picasso når jeg oppsøker Novemberutstillingen 2020. Og Stustads selvgratulerende kronikk forteller meg at jeg ikke har noen grunn til å forvente det heller.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags