Å bygge et piano

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Med 10 000 biter og noen bunter med stålstrenger kan du lage mye fin lyd.

DEL

Per Anders Løhne (39) bygger pianoer sammen med en engelskmann i superklassen.

For Alastair Lavrence (57) er syvende generasjon pianobygger. Han havnet i Norge ved en ren tilfeldighet, og traff sin nåværende kompanjong som egentlig hadde helt andre planer med livet sitt.

Musiker

Røyken-gutten Per Anders Løhne var bonde i Sandnessjøen i 15-16 år før en drektig kvige traff ham i benet og gjorde slutt på den karrieren.

Underveis hadde han spilt bluesmusikk i gruppa "Bluesfarmers".

- Da opplevde jeg så mange sure pianoer at jeg bestemte meg for å ta et seks måneders kurs i pianostemming etter at jeg hadde gjort unna grunnkurs i trearbeidsfag i Mo i Rana, sier pianobyggeren.

Den kjappe utdannelsen ble til fem år for unggutten som først tok en fireåring utdannelse ved Musikkinstrumentakademiet på Jeløya ved Moss. Detter ble det ett år i Tyskland og svennebrev i lomma ved hjemkomsten til Røyken. På Jeløya traff Per Anders engelskmannen Alastair som egentlig ble hentet over for en gjesteopptreden ved akademiet. Men han har aldri kommet seg hjem til England.

- Da akademiet ble flyttet til Sarpsborg for tre år siden, ble jeg igjen i Moss og begynte for meg selv. Året etter var Per Anders på plass i lokalene her, sier engelskmannen, som fikk pianobygging inn med morsmelken.

Prestisjebedrift

Per Anders svinger den tunge hammeren og slår en japanskprodusert stemmenagl på plass. Deretter finner han fram buntene med stålstrenger og velger den riktige tykkelsen til tangenten. Han jobber med hvite hansker nå han strekker strengene. Innimellom tar han støvsugeren og suger unna smuss når Alastair borer hull for nye nagler.

- Det beste er å strekke ferdig alt på en gang.

Rammen kommer fra England, men er nylakkert i grønt på småbruket på Spikkestad der Per Anders bor. Treverket sørget et snekkerverksted i Son i Østfold for. Selvsagt etter millimeternøye tegninger fra byggerne på verkstedet.

- Poleringen tar vi selv. Det er like mye prestisje forbundet med den som med stemmingen av instrumentet, sier duoen som i dag er de eneste piano- og flygelbyggerne i Nord-Europa.

Tid er ikke tema for disse guttene. At pianoet låter perfekt er langt viktigere. Da må de bare bruke så lang tid de trenger. Det har profesjonelle musikere rundt om i Europa vist å sette pris på. Og de har gitt anerkjennelse tilbake til de to byggherrene.

- De profesjonelle er fremtiden vår. De som vet å sette pris på akustisk musikk. Kampen mot elektronikken har vært beintøff, men nå er trenden i ferd med å snu, sier Per Anders, og dæljer en ny nagl ned i strengekammeret.

- Vi kjøper dem fra Tyskland, sier han og vikler en ny streng til nok en nagle.

Flere ben

De har bygd fem pianoer siden starten. To av dem er solgt. Det første til en kar fra Moss, det andre til en instrumentprofessor fra England.

Penger?

De ser på hverandre.

- Rike? Nei, det er vi ikke blitt så langt. Derfor må vi ha flere ben å stå på, sier de.

Per Anders kjører drosje i 0560-området i Buskerud, stemmer pianoer og restaurerer. Det samme gjør Alastair, bortsett fra å kjøre drosje. Han spiller i en jazztrio i Moss.

Herligheten som nå er under arbeid er en Centenary-modell i anledning 100-årsjubileet for frigjøringen. Ingen har foreløpig meldt sin interesse for nybygget, men guttene håper på napp om ikke altfor lenge.

Per Anders trenger en pause og rusler bort til en cembalo. Ikke et vanlig instrument å bygge, men dog.

- Middelaldermusikk er spennende. Ingen har foreløpig villet kjøpe den, men flere har lånt den for konserter, sier 39-åringen. Han viser fram flere pianorammer i forskjellig størrelse. Alle kjøpt fra konkursboet til den siste pianofabrikken i England.

- Vi forsøker å etterligne de berømte Broadwood-pianoene så godt som mulig. Det var verdens eldste pianofabrikk og hadde kunder som Chopin og Beethoven, sier to stolte karer.

Alastair drar en Chopin på skolepianoet de har bygd. Det låter vakkert. Men hva hjelper det når hverken skoler eller kulturskoler har råd til å kjøpe instrumentet.

- No cash!

Sier hovedarkitekten og antyder en pris på cirka 35 000 kroner for byggverket.

- For et flygel må du regne med å betale litt over det dobbelte.
Prismessig ligger de to karene midt på treet.

- Vi konkurrerer på pris og kvalitet og selger rett fra fabrikk. Dermed slipper kundene flere fordyrende mellomledd.

Et Welmar-piano fra Moss er ingen masseproduksjon. Det er kunst og handmade til minste detalj.

- Det er sjel i hvert eneste av instrumentene vi lager, sier de to og tømmer pappbegeret med hjemmelaget kaffe.

- Lyd er det viktigste. Og det kan vi til gangs, lover de, og nevner i samme slengen litt om norske tradisjoner med pianobygging.

- Norge er perfekt klimamessig. Akkurat passe fuktig. Nå vi sette sammen instrumentet, er det viktig at luftfuktigheten er så lav som mulig.

Ildåp

Strengene ta det to måneder å få strukket skikkelig ut. Først da er pianoet klar for ilddåp. Det vet de to kompanjongene det meste om.
Også filthamrene er nøye behandlet. Her bruker Alastait nåler og myker dem opp for at hver og en av dem skal fremskape den rette klangen. Snakk om pirkearbeid. Men helt nødvendig for pirkete pianobyggere.

- Touchen på hver hammer må være helt riktig. Et komplisert system. Men husk at det er 88 tangenter som alle må finjusteres, sier Per Anders, mens Alastair har gått løs på dagens postbunke.

- Brev fra hele verden. Fra folk som vil vite mer om spesielle pianoer. Det hjelper vi dem selvsagt med. Også det gir noen ekstra kroner i kassen, sier engelskmannen og ler godt.

Om de har spilt sammen noen gang?

- Nei. Vi spiller keyboard begge to.

Artikkeltags