«Kom igjen – hopp da!»

Foto:

Av og
Artikkelen er over 3 år gammel

Med sosiale medier og telefoner som tar bilder og video, er vi plutselig alle nyhetsformidlere. Hva skjer da den dagen en mann truer med å ta sitt eget liv ved å hoppe fra 15. etasje fra et bygg midt i sentrum?

DEL

Torsdag kveld skjedde det. Og resultatet var ikke pent.

Normalt skriver vi ikke om personer som vil ta sitt eget liv – eller truer med å gjøre det. Men siden dette skjedde midt i sentrum, og politi, brannvesen og ambulanser rykket ut – ble også avisens reportere sendt til stedet. Om situasjonen skulle skape stor oppmerksomhet i sentrum, kunne det hende at vi var nødt til å informere.

Etter grundig debatt internt i avisen kom vi til at situasjonen tilsa at dette ikke var noe å skrive om. Mannen var psykisk syk. Han trengte hjelp – ikke bildet sitt i avisa.

Da vi kom fram til stedet, hadde mange skuelystne samlet seg rundt bygningen. I et vindu i 15. etasje satt en mann med det ene beinet på utsiden. Man kan bare tenke seg fortvilelsen. Men vel så opprørende var det som foregikk nede på gata. For på fortauene sto det folk i alle aldre – mange hadde rettet mobiltelefonen sin mot mannen.

De filmet og fotograferte – gestikulerte og snakket opphisset seg imellom. De lo og slo hverandre på skuldrene. Det var som de koste seg foran en video fra You Tube. Men denne gangen utspant «underholdningen» seg rett foran øynene våre. En av de filmende ropte endog «Kom igjen – hopp da!» til mannen der oppe.

En kvinne kom bort til folkemengden som hadde samlet seg. Opprørt forsøkte hun å få tilskuerne til å fjerne seg. Men tilskuerne bare trakk på skuldrene. «Det er en offentlig plass – pell deg vekk sjøl», var svaret den fortvilte kvinnen fikk.

Jeg fikk vondt i magen der jeg sto, og forsøkte å ta innover meg mannens bunnløse fortvilelse. Men det verste var drammenserne der nede på gata. Jeg skjønner at folk stopper opp og lurer på hva som skjer. Jeg kan også skjønne de som blir stående og følge med på dramaet. Det jeg ikke forstår er behovet for å filme og ta bilder. Behovet for å stå og le og spøke – på bekostning av en person i dyp, personlig krise.

Det tok ikke lange tiden før bilder fra hendelsen ble spredd på sosiale medier. «Ikke alle tåler varmen», skrev en under et bilde fra stedet.

Det aller verste var å se barna – noen så små at de satt i barnevogn. Barn som sto der med store øyne sammen med sine foreldre. En liten jente – kanskje bare sju-åtte år – fikk låne pappas fotoapparat, slik at hun kunne zoome inn på mannen der oppe i vinduet.

Nå endte dramaet heldigvis godt. Mannen ble tatt vare på av helsepersonell, og får forhåpentligvis den hjelpen han trenger. Men jeg tenker mest på den lille jenta. Jeg håper noen tar vare på henne og.

Artikkeltags