Tyrkerne feirer 40 år i Drammen

Bak Ali Kilinic (56) i forsamlingslokalet på Fjell henger et stort bilde av Atatürk grunnleggeren av den tyrkiske republikken, og Tyrkias første folkevalgte president. Da han kom til Norge i 1976 kunne han velge og vrake på jobbmarkedet.

Bak Ali Kilinic (56) i forsamlingslokalet på Fjell henger et stort bilde av Atatürk grunnleggeren av den tyrkiske republikken, og Tyrkias første folkevalgte president. Da han kom til Norge i 1976 kunne han velge og vrake på jobbmarkedet. Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Drammens største etniske minoritet feirer at det er 40 år siden den første tyrkeren kom til byen.

DEL

DRAMMEN: I 1971 kom den første tyrkeren til Drammen, i dag er det over 2000 med tyrkisk bakgrunn som er bosatt i byen.

– De første som kom var fra en landsby i Konya, og i dag har flesteparten av tyrkerne i Drammen tilknytning til akkurat den landsbyen, forteller Ali Kilinic.

Ali er en av tre personer med tyrkisk bakgrunn som Drammens Tidende har møtt i forbindelsene med at tyrkerne i år skal feire sitt 40-års jubileum i byen. Emel, Ayse og Ali har tilbrakt mesteparten av sine liv i Drammen, og har like mange minner av det typisk norske som av det typisk tyrkiske. Ali, som er den eldste av de tre, kan godt huske hvordan det var å komme hit for å jobbe på midten av 70-tallet.

Hjemmesnekret ordbok

Da Ali Kilinic (56) for første gang satte sine bein på norsk jord som 20-åring i 1976, hadde allerede faren vært her noen år. Siden jobbutsiktene var så gode, bestemte han seg for å hente de tre sønnene sine til Drammen.

Ali hadde i likhet med mange andre tyrkere som kom hit på den tiden bare tenkt å bli her noen år for å tjene penger, men han forandret fort mening. I Norge var det godt å være og her fantes et hav av jobbmuligheter.

Den første jobben fikk han uten helt å være klar over det, og flere jobbtilbud strømmet inn. Ali, som er utdannet snekker fra Tyrkia, kunne velge og vrake i norske jobber. Da fremtidsutsiktene i Norge var så gode, kom også moren og kona for å bosette seg i Drammen.

– De første tyrkerne som kom til Drammen så liten verdi å lære seg norsk, forteller Ali.

De skule jo likevel bare jobbe her noen år, og kjennskap til noe fremmedspråk var ikke vanlig på den tyrkiske landsbygda. Men også det forandret seg. Da Ali kom til Norge fikk han utdelt en hjemmesnekret ordbok, kort sagt en guide til hvordan man skulle klare seg gjennom dagligdagse språkutfordringer i Norge. På den måten slapp han å imitere en høne når han skulle kjøpe egg, slik flere av dem som kom før han hadde gjort.

I dag er den hjemmesnekrede ordboka lagt på hylla. Det norske ordforrådet har han fått utvikle gjennom 35 år i Drammen. Barna har for lengst flyttet ut av leiligheten på Fjell, de har giftet seg og fått egne barn. Snart venter bestefar- og pensjonisttilværelsen, et liv han vil tilbringe i Drammen.

– Jeg har ingen planer om å flytte tilbake til Tyrkia. Hjemme er i Drammen nå, her har vi både hus og bil, og hele familien bor her, sier han.

Elsker kjøttkaker

Ayse Aydin (33) er som Ali født i Konya i Tyrkia. Da hun var 13 år og ferdig med grunnskolen kom hun til Drammen sammen med moren og storebroren. Faren hadde allerede vært her noen år. Det hadde også besteforeldrene. Planen var å jobbe og tjene penger for så å reise tilbake til Tyrkia får å kjøpe hus. Slik gikk det ikke.

I dag bor hele morssiden til Ayse i Drammen, mens farens slektninger bor i Tyrkia. Selv besøker hun Tyrkia hvert år, men har ingen planer om å flytte tilbake til hjemlandet.

– Jeg har bodd her i 20 år, barna mine er født her. Vi har like sterk tilhørighet til Norge som til Tyrkia, sier Ayse. Selv om hun er opptatt av å bevare tyrkiske tradisjoner, og barna bare snakker tyrkisk når de er hjemme, er også det typisk norske en viktig del av hverdagen.

– Jeg synes kjøttkaker i brun saus er veldig godt, og det hender faktisk det står på middagsbordet, ler Ayse.

Lærerfamilie

Emel Aybike Bicicis (19) bånd til Drammen går også langt tilbake. Opprinnelig var det morfaren og mormoren som kom hit først, men de flyttet tilbake til Tyrkia allerede før Emel ble født. Om Emel kjenner seg mest tyrkisk eller mest norsk er ikke noe hun legger særlig vekt på. Hennes filosofi er at det er viktig å kunne forholde seg til begge deler.

– På skolen legger jeg mest vekt på min norske side, mens det hjemme er den tyrkiske kulturen som står i sentrum, sier hun.

Allerede fra hun var liten bestemte faren at det skule snakkes tyrkisk hjemme. Det er Emel glad for i dag.

– Både jeg og søsknene mine snakker flytende tyrkisk, i tillegg fikk vi veldig gode karakterer i norsk, sier 19-åringen.


Nå går hun i faren og storebrorens fotspor som ung lærerspire. Selv om Emel er født og oppvokst i Norge, er hun veldig nysgjerrig på livet i Tyrkia. Hun kunne gjerne tenkt seg å flytte dit for en periode.

– Det hadde vært spennende å oppleve å være tyrkisk i eget land, sier Emel.

LES OGSÅ: Tar opp lån for å bygge moské på Fjell

Artikkeltags