Generalsekretær i Europarådet er drømmejobben for Thorbjørn Jagland

På vei til sin første dag i ny jobb som generalsekretær i Europarådet, viser Thorbjørn Jagland fram boken han skrev i 1990, men nettopp tittelen «Min europeiske drøm». – Oj, hvor har du fått tak i den, ler Jagland og påpeker at håret har blitt gråere i løpet av 19 årene i norsk politikk siden den gang.

På vei til sin første dag i ny jobb som generalsekretær i Europarådet, viser Thorbjørn Jagland fram boken han skrev i 1990, men nettopp tittelen «Min europeiske drøm». – Oj, hvor har du fått tak i den, ler Jagland og påpeker at håret har blitt gråere i løpet av 19 årene i norsk politikk siden den gang.

Av og
Artikkelen er over 11 år gammel

Det nye herskapshuset er tomt og kaldt til kona kommer med flyttelasset fra Lier. Men for Thorbjørn Jagland gjør det ingenting – han lever endelig sin europeiske drøm.

DEL

STRASBOURG: – Hei, har dere fått kaffe alt, det var bra.

Det er mandag morgen denne uken. Thorbjørn Jagland møter oss i sitt nye hus i Strasbourg, en snau time før han begynner i ny jobb i Europarådet.

Vi var tidlig ute, men ble tatt godt imot av husholdersken Fatihia Mellanh. Hun så oss ute på gata, og slapp oss inn via to enorme jernporter. Nå venter vi i en av de tre store stuene i første etasje – i representasjonsboligen på over 1000 kvadratmeter.

Jagland gjør seg klar til sin første dag på jobben som generalsekretær i Europarådet, og vi skal være med.

Spent

Han er opplagt, men virker litt spent.

– Nei, jeg har ikke lyst til å ta bilder oppe. Det er helt tomt der. Dere får heller komme igjen senere når alt er møblert, unnskylder han seg.

Han har sovet sin første natt i den herskapelige, offisielle residensen midt i hjertet av Strasbourg. Norsk politikk har han lagt bak seg. Obama-bråket har han ikke mer å si om.

Han gleder seg til ny jobb.

Huset er tomt, stort og kaldt. Kontrasten er stor fra det hjemmekoselige hjemmet på Tranby der han i løpet av de siste 28 årene har skapt et hjem med kona Hanne Grotjord og to sønner.
Her er de fleste av rommene umøblerte, og i leiligheten i andre har Jagland bare et par pinnestoler til å se på TV.

– Rommene er enorme – det gjør det vanskelig å møblere. Alt blir for lite. Vi trenger bilder og norsk kunst på veggene her, da blir det vel litt bedre, konstaterer liungen og ser seg rundt i foajeen. Det er her han skal bo de neste fem årene.

Men for at det skal bli et hjem, må over 1000 kvadratmeter fordelt på tre etasjer fylles med norsk sjarm og vennlighet. Den oppgaven får kona Hanne når hun kommer med flyttelasset neste uke. Hun har studert interiør og får litt av en oppgave med en representasjonsdel i første etasje og leilighet på toppen. Sju soverom, fire kjøkken og seks bad.

Ikke det samme som Tranby

I denne villaen fra 1901 skal ekteparet med hjelp av staben på fire også holde flere mottakelser hver måned. Til de store mottakelsene et par ganger i året tar de imot flere hundre mennesker, da må det settes opp telt i hagen, forteller husholdersken Fatihia som snakker både tysk og fransk.

Hun har jobbet i huset i ni år, og er på sin tredje generalsekretær. Hun gleder seg til «fruen» kommer med flyttelasset.

– Da blir det lettere enn med bare generalsekretæren i huset, synes hun.

Jagland rekker så vidt å vise oss rundt i første etasje, før han gjør seg klar til avgang. BMW-en venter foran huset.

– Jeg har sovet godt, forkynner han og understreker til TV-kanalen som også er til stede at det å bo i et slike omgivelser slett ikke er viktig for ham.

– Det har vært en eventyrlig vei hit, men det er ikke så koselig som på Tranby.
Aner vi allerede et lite savn til hjembygda Lier?

Hjemme i Lier

Det er onsdag kveld, fire dager før avreise til Strasbourg. Vi er hjemme hos Jagland på Tranby. Sønnene Henrik (23) og Anders (31) er invitert på en siste familiemiddag før pappa reiser. Det er her det kommer fram at det ikke blir å så lett å flytte.

– Strasbourg er et veldig fint sted å bo, sa han da.

– Men Vestmarka, Finnemarka og Drammensmarka – det er jo ikke mulig å slå det, sier han og understreker at det er skogsturene han vil savne mest.

Han har faktisk aldri bodd utenfor Lier og kona forteller at han gruer seg. Mer enn vi tror.

– Men vi kan jo ikke få alt. Det blir andre typer goder i Strasbourg, trøster han seg med.

– Hvorfor har du valgt denne utfordringen nå?

– Dette er siste sjanse til å gjøre noe nytt, sier han og får støtte fra kona Hanne.

– Det blir en helt ny tilværelse. Et fellesprosjekt der vi kan oppleve noe nytt sammen, sier Hanne som vil lære seg fransk, og bruke representasjonsboligen til å vise Norge på en ny måte.

Men avgjørelsen satt langt inne. Jagland har brukt to år på å forberede seg.

– Dette har jeg tenkt nøye på. En ting er å flytte til utlandet. Men jeg forlater også en god posisjon på Stortinget, og jeg forlater norsk politikk, sier han.

– Jeg beveger meg inn i noe jeg vet kommer til å bli veldig krevende. Men jeg gror ikke fast. Jeg hadde ikke lyst til det, sier han.

Løfter om modernisering

Mens Hanne gleder seg til endelig å kunne stå på ski i alpene som er nær nok til helgeturer, er Jagland mer skeptisk til hvordan det blir å stå på telemarkski i fancy Sveits.

– Det er vel ikke noe problem, undrer vi.

– Jo – med treski og skinnstøvler så, ler sønnene som ser sitt snitt til å erte pappa for skiutstyret.

Om han så er gammeldags og nostalgisk i skiløypa, er det en kampanje med løfter om modernisering og reformer som vant fram i Europarådet. Noe må gjøres med en tungrodd organisasjon med 47 medlemsland, mener generalsekretæren.

– Det er bare FN som er verre som stor gammel organisasjon, påpeker Jagland. – Men jeg må gjøre forandringer over tid, jeg kan ikke bare komme inn her og snu alt på hodet med en gang.

Drømmende europeer

Etter omvisningen i palasset i Strasbourg blir vi med i den offisielle bilen til Palais de l"Europe – Europarådets hovedkvarter. En strøken BMW 740 står til liungens disposisjon. Spanske Santiago Cabanero bak rattet presiserer at det er limousinutgaven og at den er pansret.

I bilen innrømmer Jagland at jobben han er på vei til blir en helt ny opplevelse.

– Jeg er veldig spent, for jeg kjenner ingen i systemet fra før, sier Jagland.

– Men jeg er ikke nervøs. Jeg har holdt på så lenge at jeg egentlig ikke blir det lenger. Jeg er rutinert, vet du, smiler han lurt.

Vi drar fram boken fra 1990 – «Min europeiske drøm». Den ble gitt ut for 19 år siden, da unge, ambisiøse Jagland sto på terskelen av en stor norsk politisk karriere. Han var partisekretær i Arbeiderpartiet, men i fremtiden lå fortsatt jobber som partileder, statsminister, utenriksminister og til slutt stortingspresident. Passer tittelen på boken i dag?

Responsen er god.

– Oj, hvor har du fått tak i den? Finnes den lenger. Jeg har bare en kopi hjemme selv, sier Jagland. Han ler varmt og hjertelig.

– Samme mann – bare litt gråere i håret, undrer fotograf Røed som selv har fotografert Jagland for Drammens Tidende i over 30 år.

– Alle hårene er blitt grå siden den gang, konstaterer Jagland selv.

Drømmen ble ikke helt slik han hadde forestilt seg da han skrev boken. Den gangen var temaet et nytt Europa med ubegrensede muligheter etter et nyåpnet øst, og en visjon om Norge som en del av en nordisk maktkoalisjon i EU. Han er fortsatt ihuga EU-tilhenger, men mener Norge har klart seg helt greit utenfor.

Palais De L"Europe.

Vel fremme på jobb, loses Jagland opp til kontoret i tredje etasje. Høyrehånden Bjørn Berge er på plass for å lede sin mann trygt gjennom dagens oppgaver.

Aller først på agendaen i Europarådet står et møte med alle avdelingsdirektørene. Jagland håndhilser på samtlige i rommet. Sjefer fra alle Europas hjørner samlet rundt et bord. De ønsker ham velkommen.

Litt avventende, men varmt smilende.

– Kjære kolleger, det er veldig hyggelig å møte dere, sier han til forsamlingen rundt bordet på litt gebrokkent engelsk.

– Folk har ventet på meg her nede, og jeg tror de har forventninger, sier han siden.

Etter møtet viser han fram det gedigne kontoret med utsikt over parken, men i likhet med herskapshuset nede i gata er det tomt og kaldt. På pulten ligger det et par papirer og en kalender. Datamaskinen har han ikke rukket å slå på.

Bare de hyggelige sekretærene – ikke mindre enn tre – lyser opp tilværelsen. Men det er her på kontoret dagene skal fylles med reformer, visjoner og ikke minst kunst.

– Jeg må pynte opp med kunst her også, men det passer vel ikke med noe nasjonalromantisk her, spør han og har allerede konstatert at det må noe nyere og mer moderne til.

Aldri hatt en plan

Mellom møtene har han tid til å reflektere over veien til Strasbourg. Arbeidersønnen fra Renskaug som tross sjenansen klatret helt til topps i Arbeiderpartiet og ervervet seg alle mulige toppstillinger i norsk politikk. En CV få andre norske politikere kan matche.

– Har det gått etter planen?

– Nei, jeg har aldri hatt noen plan, insisterer han.

– Det er bare blitt sånn. Det har ballet på seg. Noen ganger har det vært et historisk sammentreff som har gjort at det har passet sånn, sier han nøkternt.

Men veien har tidvis vært tung. Han bærer preg av det. Smilet er like hyggelig og brer seg alltid til øynene, men furene i ansiktet er dype.

Obama

Det er litt vanskelig å få tak på Thorbjørn Jagland. En profesjonell politiker med klare trekk av en ekte liung i seg. Traust og trivelig, sindig, sjenert og sta.

Med den amerikanske pressen etter seg, opplever han en helt ny dimensjon på mediedekningen av hans person. Selv på sin første dag i jobb i Europa, langt fra både Oslo og USA, må Jagland svare på spørsmål om fredspristildelingen.

LES OGSÅ: Frykter Nobelkomiteens omdømme

En skribent i storavisa New York Times har laget et verb ut av navnet hans. Å bli «thorbjorned» er blitt ensbetydende med å få for mye for å ha gjort for lite.

Det preller av, på grensen til det arrogante, kan kanskje noen mene. Jagland bryr seg ikke om hva amerikansk media måtte skrive om ham, eller om folk synes prisen kom for tidlig, så lenge han får støtte hos de politiske lederne han respekterer.

– Dette er amerikansk politikk og amerikanske medier som har gått berserk. Det var vi forberedt på, avfeier han det hele med.

– Men jeg synes det er smålig av norske medier å henge seg på.

Jagland forsvarer tildelingen på direkte spørsmål om det var det riktige.

– Når støvet har lagt seg, sitter vi fortsatt igjen med spørsmålet om hvem som har gjort mer, sier han og insisterer på at kritikken ikke sårer.

– Jeg har vært i internasjonal politikk i 30 år, jeg er vant til å takle alle slags situasjoner, sier han – tilsynelatende helt rolig, og uvillig til å dele noe mer.

Toppen er proppen

Det er langt fra den første og det blir sikkert ikke den siste krasse kritikken liungen vil bli utsatt for. Han sitter i en utsatt stilling.

Han skal kjempe for at menneskerettighetene overholdes i 47 medlemsland med forskjellige agendaer. Hans hovedarbeid blir å påvirke regjeringene til bedre samarbeid og økt støtte, noe han mener forgjengeren glemte bort, men også å styre reformen slik han har lovet.

I talen til de ansatte på ettermiddagen på denne første dagen, understreker han at organisasjonen skal bli bedre, mer synlig og mer relevant.

Det skal starte øverst. Han mener nemlig selv at lederne på toppen alltid er den største utfordringen.

– I store organisasjoner sitter alltid problemet på toppen. Det er de som er proppen – som stopper utvikling, påpeker han

– Vi må delegere myndigheten nedover. Folk må få bestemme, og føle at de er verdt noe. Sånne signaler vil nok bli ønsket velkommen, tror han.

Jordnær

Jagland er trivelig, tilgjengelig og uformell. I Europa kan han med sin jordnære væremåte kanskje oppnå den populariteten han egentlig aldri fikk hjemme i Norge.

Den aller første reisen i Europarådet blir til EU og europakommisjonens president José Manuel Barroso i Brussel. Her skal Jagland jobbe for at EU slutter seg til menneskerettskommisjonen som danner grunnlaget for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Når Lisboatraktaten blir ratifisert (kun

Tsjekkia gjenstår) blir EU et eget rettsobjekt. De blir viktige å få med i Strasbourg.

– Alle landene i EU er jo med i Europarådet, men flertallsbeslutningene i EU må nå også kunne prøves under domstolen, påpeker Jagland.

Det er det han trives aller best med – å snakke sak. De overordnede internasjonale spørsmålene som gjerne er litt idealistiske.

Slik har Jagland endelig kommet hjem – i Strasbourg.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken