Kamerat Magnar Bergo

Jeg velger meg... Blaafarveværket. Magnar Bergo har selv fått velge hvordan dette portrettet skal tas. Det kunne vært på Hardangervidda, men Blaafarveværket er nærmere. – Dette er kulturhistorie og industrihistorie. Buskeruds største turistmagnet. Vel verdt å besøke, også for buskerudfolk. foto: nils j. maudal

Jeg velger meg... Blaafarveværket. Magnar Bergo har selv fått velge hvordan dette portrettet skal tas. Det kunne vært på Hardangervidda, men Blaafarveværket er nærmere. – Dette er kulturhistorie og industrihistorie. Buskeruds største turistmagnet. Vel verdt å besøke, også for buskerudfolk. foto: nils j. maudal

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Dette portrettintervjuet skal handle en del om musikk. En del om fiske. Og litt om en som heter Steinar.

DEL

Året kan være 1953. På friluftsområdet Ola Narr ved Tøyen i Oslo, sitter to guttepjokker på et av de lave gjerdene. Den ene heter Steinar. Den andre heter Magnar. Det er høst. De to har på seg blå utedresser med skygger på og gummistøvler på føttene. Alle de andre ungene har nettopp gått inn. De har ørene klistret til radioen, det er barnetimen. Men ute sitter to kamerater og prater litt om livet.

Det er Magnar Bergos første barndomsminne.

Det er et kameratminne, et sekunds tydelig minne fra hans første vennskap, fra den første biten av oppveksten som foregikk på Tøyen i Oslo.

Mor og far skilte lag da Magnar var tre år gammel. Moderen jobbet på nattkafé, der politifolk, brannfolk og drosjesjåfører kom for å få en matbit og en kaffetår nattestid.

Barndomminner fra Tøyen

Det var en oppvekst som ikke ville vært helt etter boka anno 2009, med alenemoren Mary på kafé og fem-seksåringen Magnar hjemme alene i køya med en av Tidens gullbøker, kanskje den om skipshunden Skruff. Det vanket stadig en bok.

– Hu hadde nok en del dårlig samvittighet. Jeg overnattet en god del alene da jeg var fem-seks år. Det var jo ikke farlig. I en sånn stor bygård. Det var jo bare å ringe på hos noen andre hvis jeg lurte på noe.

Barndomsminnene fra Tøyen sitter godt i, kanskje nettopp fordi lille Magnar opplevde et nokså brått miljøskifte på den tiden.

Moder Mary fant seg en halling og flyttet til Gol i Hallingdal. Magnar Bergo måtte reise fra den første kameraten sin, men han fikk nye:

– Jeg er overlykkelig over å ha vokst opp i Hallingdal. Hallingdal er et sted der det er vanskelig å gjemme deg vekk.

Nistepakka

Magnar Bergo vet hvordan det er å ha den litt mindre «nistepakken», et bilde han selv ynder å bruke om barn som på den ene eller andre måten mangler gode oppvekstvilkår.

– Det var ganske løst hjemme hos meg. Mye alkohol. Jeg ble ikke sett på som det beste kortet. Det var mange bursdager jeg ikke ble invitert i, forteller Magnar.

Men det er her musikken kommer inn og snur på livet til Magnar Bergo. Han kjente tidlig en intens glød for musikk.

Den lille karen var ikke mer enn åtte år da han sto med nesen klistret til vinduet når guttemusikken øvde. Der var det dessverre 11-årsgrense for å bli med.

Men lensmann Henriksen på Gol kom ut og hentet gutten inn.

Han kjente forholdene hjemme hos vesle Magnar, og ga ham en utfordring: Hvis han kunne gatemarsj til neste øvelse, skulle han få bli med. Magnar Bergo hadde øvd inn gatemarsjen lenge før han var hjemme den dagen.

Åtte år gammel spilte han skarptromme i guttemusikken.

– Dette er et helt avgjørende øyeblikk for meg. Det at jeg fikk føle lykken og fellesskapet ved å drive med musikk. Og ikke minst det å få uniform! Da var du like fin i kleda som alle de andre både 1. mai og 17. mai!

Lykken er å spille i band!

Året er 1963. Bygutten Steinar og bygdegutten Magnar spaserer med andaktsfølelse inn porten på Frognerbadet. Magnar er på sommerbesøk hos familie i Oslo. De har sommer i hodet og på tungen har de smaken av ananas. De spiser så mange Sunkist fruktis som myntbeholdningen tillater. De hopper fra tremeteren. Kanskje femmeteren. Men aldri timeteren. Og luften er full av strenger, trommer og bass. Beatles. Tommy Steele.

Lykken er å spille i band!

Magnar Bergo og kameratene (to av dem for øvrig i den faste besetningen i Hellbillies i dag) var de første i Hallingdal som hadde rockeband: The Clinkers.

Som 11-12-åring spilte Magnar Bergo og co. opp til dans i hele dalen. Moder Mary er bookingsentral på Thorstens Kafeteria på Gol.

– Store deler av mitt liv har jeg levd av å drive med musikk. Jeg har et lidenskapelig forhold til det. Musikken og vennskapet som følger med.

Minnerik togtur

Han husker godt en togtur til Oslo.

Han var 11 år. Moren skulle inn til byen for å kjøpe ny skinnkåpe.

Vis-à-vis kåpeforretningen i Folketeaterpassasjen ligger Schlagerforlaget med trommesett i utstillingsvinduet.

Mens mor ser på kåper blir Magnar stående med store, drømmende øyne.

– Hu skulle kjøpe seg skinnkåpe, men kom hjem med trommesett. Hu hadde ikke mye penger, hu hadde sikkert spinket og spart. Det sier en del om hu òg, sier Magnar.

Fra han var 14 år hadde han egne inntekter på spillingen. Det ble en del fravær på skolen, men det gikk med et nødskrik. Musikken ble bare avløst av det politiske engasjementet.

– Jeg har opplevd følelsen av å være litt på siden. Urettferdighet. Jeg har opplevd å være på skogtur og være den som ikke hadde sovepose. Det er der engasjementet mitt ligger også i dag. At folk med den nistepakka der også får like muligheter. Det er derfor jeg er blitt sosialist. Jeg vil sikre gode muligheter for alle.

Vi skriver 1970. Midt i gata utenfor Hotel Viking i Oslo stanser to unge menn og glor på hverandre. Så begynner begge to å le. Begge har litt for langt skjegg, flanellsskjorter, olabukser av billigste sort, islendere og svarte vernesko. De kjenner koden for sivilarbeidere. De kjenner hverandre. Den ene heter Steinar. Den andre heter Magnar. De har ikke sett hverandre på mange år.

I 1967 nærmet de eldste medlemmene av «The Clinkers» seg førstegangstjenesten.

Det gikk mot en naturlig oppløsning av band og forretninger.

Spilte på striptease

Magnar Bergo fikk seg en russetur til Danmark, og ble igjen da de andre reiste hjem.

I Odense spilte han på striptease seks ganger i uken. Det var restaurant i første, klubb i andre og hybel for en ung halling i tredje.

– Det var røft. Det var mange fristelser. Jeg kan ikke huske at jeg la meg noen gang den sommeren i Odense. Men det var too much – av alt.

Fornuften kalte, og unge Bergo reiste hjem til Dalen.

Vel hjemme konkluderte han med at han var SF'er. Men SF hadde ikke noe lokallag i Hallingdal.

I 1969 tok Magnar Bergo nok en gang en avgjørende togtur til hovedstaden.

– Jeg gikk opp i SFs lokaler, meldte meg inn og tok toget tilbake.

Den første EU-kampen la beslag på Magnar Bergos tid og krefter. Musikken fikk komme i andre rekke.

– Jeg spelte i hæljene, i uken ellers var det kun politikk.

Siden ble det siviltjeneste på den unge karen, en tid på husbåten i Oslo. Deretter studier i Volda.

– Der ble jeg aktiv veldig fort. Jeg ble sugd opp idet, jeg tror ikke vi skilte mellom studier, politikk og vennskap.

Fra Møre og Romsdal bar det til samfunnsplanlegger-studier, på folkemunne «rådmannsskolen», på Lillehammer, og ikke mindre aktivitet i fylkeslaget der. Det var ut med musikk og inn med politikk. Likhet og brorskap. Nei til EEC.

I 1975 hadde Magnar Bergo politikk som levebrød. Han var organisasjonssekretær i Sosialistisk Ungdom.

Forretninger

Helt til 1979 var det mest politikk, bare litt musikk. Nå ble det omvendt. Og en god del kjærlighet.

Magnar møtte Jorunn på Kongsberg i 1979, og siden har de holdt sammen.

Og omtrent siden den tiden har Magnar Bergo vært mer forretningsmann enn musiker.

– Jeg hadde alltid vært interessert i den tekniske siden. Da vi spilte med Clinkers var det alltid jeg som lå og skrudde og mekket på høyttalerne. Rundt 1980 hadde vi en diskusjon om kjøp av nytt utstyr. Det endte med at jeg kjøpte ut de andre gutta og leide ut. Jonas Fjeld var og så på det og syntes det var et utrolig fint utstyr, de brukte det hele tiden. Dermed ble vi pionerer på lyd, forklarer Bergo, som gjennom åttitallet jobbet hardt i to omganger med å få firmaet til å gå i pluss.

Babyen Drammen Lyd ble voksen omtrent samtidig med Bergos egne døtre.

Det ble tid til politikk igjen.

Og fjell og fiske.

Les også: Tre om Magnar Bergo

Fiske og musikk

Ifølge Magnar Bergo fins det tilløp til en sammenheng mellom politikk og fiske.

– Det er veldig mange musikere som fisker… det er spenningsmomentet. Klarer du å overliste fisken? Det er en konsentrasjonsting. Litt som musikk. Du må ha den samme typen innlevelse.

Han husker den første fjellturen med Jorunn. Hu er lett på foten. På farten.

– Etter å ha sett meg sitte tre timer urørlig ved vannet, kom Jorunn og lurte på om jeg var død.

Han trekker et gladsukk med tanke på det han har i vente nå i sommer.

– Fjellet, bål og ørreten.

Kameraderi

Magnar Bergo prater gjerne om oppvekst. Om jobben. Om meitefiske. Om politikken. Han svarer pent på alt du spør om.

Men aller helst prater han om kameratskap.

På 60-årsdagen vrimlet det av Bergo-kamerater på Union Scene. Noen fra politikk. En hel haug fra musikk. Og mange fra politikken.

– Jeg er glad i mennesker. Jeg trenger gode venner. Og hvis du spør meg om mine gode egenskaper, kan jeg svare at jeg kan være en god kamerat. Det er ikke så mange fysiske ting som er viktige for meg, men kameratskap er veldig viktig.

Han forteller med guttete iver om stortingshybelen i Oslo. Rett overfor Lorry's i Hegdehaugsveien.

«Lorrystølen» blant venner.

Der står Magnar Bergos jukeboks av typen Wurlitzer. Døren er alltid åpen for den som trenger en seng å sove på. I alle fall om du er en kamerat av Magnar Bergo. Og det er det relativt mange som er.

Ifølge Magnar Bergo har han et nettverk som selv nettverksmester Trond Giske misunner ham.

Det er 8. februar 1997. Offisiell åpning av nye Drammens teater. I foajeen blant feststemte mennesker, under nystøpt gips og funklende lysekroner står to herrer og smiler bredt. Den ene heter Magnar Bergo. Den andre heter Steinar Klasbu. Det er en del år siden sist. Tilfeldighetene vil ha det til at den ene har fått anbudet på det tekniske anlegget. Den andre har fått utsmykningsoppdrag i det nye, gamle Teatret. En gang i livet kamerater i blå overaller på Tøyen.

Steinar og Magnar har bare biroller i hverandres liv.

Han vandret nokså tilfeldig inn i dette portrettintervjuet.

Men historien symboliserer to sentrale ting for Magnar Bergo, privat og som politiker:

Kameratskap og sosial ulikhet:

– Vi treffes en gang i blant. Vi veit om hverandre. Vi veit hvem vi er. Hvorfor vi ble dem vi blei. Begge har vi klart oss ganske godt. Det er mange av våre jevnaldrende som ikke lever lenger. Det var hardt å vokse opp på østkanten. Og det er derfor jeg den dag i dag er så opptatt av unger som er født med små nistepakker, som jeg kaller det. Der ligger mitt politiske engasjement.

Artikkeltags