Gå til sidens hovedinnhold

Knallharde prioriteringer i hjemmetjenesten

Artikkelen er over 10 år gammel

Dusj annenhver uke og dobesøk til faste tider. Hjemmetjenesten i Drammen må prioritere knallhardt hver eneste dag.

DRAMMEN: Cato Olsen (95) står i vinduet og venter når hjemmesykepleier Hege Helseth Berge svinger inn i oppkjørselen på Austad. Klokken er litt over åtte, men Cato har allerede vært oppe i flere timer. Dette er dagens høydepunkt.

– Jeg er så glad hver gang du kommer tidlig. Det er ikke hver gang dere gjør dét, stråler Cato.

Del på Facebook

95-åringen klarer seg greit hjemme. Hørselen er dårlig, men han er frisk i toppen, kan handle og lage litt mat selv. God hjelp fra datteren har han også. I det siste har han riktignok blitt ustø slik at han faller stadig vekk.

– Jeg ramlet ute i hagen. Da virket ikke dingeldangen (trygghetsalarmen red.anm.) jeg har rundt halsen. Så da brukte jeg en time på å komme meg opp på beina, sier mannen som gikk daglige skiturer hver vinter helt til han var 90 år.

– Men du har det fint hjemme?

– Fint og fint fru Blom. Jeg greier meg vel. Men jeg skal jo ikke klage, sier Cato.

LES OGSÅ: Baumann beklager feilinfo om ventelister

50 ulike «jenter»

Han bemerker smilende at det er nesten 50 forskjellige «jenter» som er innom han fra hjemmetjenesten på Fjell. Cato setter stor pris på Hege, som i hvert fall later som om hun har tid til han. De skravler litt om gamle dager mens Hege tar på støttestrømper, smører ryggen og drypper øynene. Det verste Cato vet er når de som kommer allerede i trappa annonserer at de har liten tid.

– Jeg vet jo at dere har det travelt, dere trenger ikke si det, sukker han.

Men Cato har ingen planer om å være motløs med avisen på besøk. Han skryter av Hege før hun må haste videre etter et kvarter.

– Det er jammen ikke alle som er like blide som deg, sier han og får en klem i retur.

LES MER: Høy alder gir ikke sykehjemsplass

Tar seg tid

Hege er sykepleier på hjemmetjenestens base på Fjell. Hun brenner for hjemmesykepleien og tar en master i geriatri ved siden av jobben. Hege forklarer at noe av det viktigste de gjør er å ta seg tid til pasienten. Enten de har fem eller 50 minutter til disposisjon.

– Den samtalen skal være god. Før vi går inn den døra, skal vi være klar over at det besøket er unikt for den brukeren den dagen, sier Hege.

Hun suser rundt på Austad, Fjell og Danvik i hjemmetjenestens lille Suzuki Swift. Prøver å ta igjen litt tid på veien. Ni brukere får besøk før det er pause halv tolv. Fire skal ha raske besøk med medisiner, mens én får sin daglige dose metadon.

– Der må jeg innom tidlig, for han skal videre på jobb, forteller Hege.

Morgenkåpe til etter middag

Hun opplever sjelden at de eldre klager.

– De er en generasjon som ikke er vant til å klage. De har jo opplevd rasjonering under krigen, og er takknemlige for all hjelp vi kan gi dem. Vi leverer et forsvarlig helsetilbud, men det er knallharde prioriteringer hver eneste dag. Det kan bety morgenkåpe til etter middagen, sier sykepleieren.

Hos Berit Alfsen har imidlertid Hege god tid. Berit skal ha dialyse hjemme fire ganger om dagen. Hele prosedyren tar én time, så Hege og Berit får god tid til å prate om både stort og smått. Hvis dialysen ikke kunne vært utført hjemme, måtte Berit reist til sykehuset. Hjemmesykepleien får stadig mer krevende oppgaver, og det krever at de ansatte har god kompetanse.

– De er jo helt fantastiske disse menneskene som kommer innom, sier en takknemlig Berit.

Inngrep i privatlivet

På minuttet ti møter Hege en kollega hjemme hos Leif og Kari Helgesen på Austad. Leif har parkinsonisme og en svulst på hypofysen. Han trenger hjelp med morgenstellet, og da må hjemmetjenesten være to. Takket være kona, som har stått på for Leif i 13 år, kan han bo hjemme. Hjemmesykepleien kommer innom fire ganger om dagen, men innimellom har Leif en god dag. Da klarer Karin seg uten hjelp på dagen. Det er det hun liker best.

– Det er klart det er et inngrep i mitt privatliv når de kommer innom så ofte. Jeg bor jo også her, sier hun.

LES OGSÅ: Slik forsvant sykehjemskøen

Passivisert på sykehjem

72-åringen ofrer mye for at mannen skal kunne bo hjemme. Før Leif ble dårlig, hadde Kari omsorgen for sin demente mor i sju år. Nå er hun kun ute noen korte turer midt på dagen. Da setter hun på musikk og legger fram frukt til Leif. Kari tør ikke la mannen være lenge alene. Barnebarnet i Oslo får hun ikke besøkt mer enn én gang hver sommer.

– Jeg blir jo litt bundet, men jeg vet jo ikke noe annet, sier Kari, som i sommer kunne feire gullbryllup med sin Leif.

Han har prøvd korttidsopphold på sykehjem, men der mistrivdes han voldsomt. Rullatoren ble byttet ut med rullestol, og Leif ble enda mer passivisert.

– Han kom hjem med tårer i øynene. Han ble jo bare sittende i en stol med svært syke mennesker rundt seg, sier Kari trist. Da vil hun heller stå på hjemme for han.

Redd for å klage

Kari er opprørt over at Kontor for tjenestetildeling sitter på begge sider av bordet når sykehjemsplassene skal fordeles.

– Man blir jo veldig avhengig av saksbehandleren sin, sier hun og er glad for at de har fått en god en.

Men å klage er ingen vits, mener hun:

– Jeg tror mange er redde for å klage av frykt for at det kan bli enda verre. Jeg håper neste generasjon banker litt mer i bordet, sier Kari.

Sykepleier Hege tror det kommer til å bli flere krav fremover. Flere vil sette forsvarlighet opp mot verdighet.

– Er det verdig å dusje annenhver uke? Er det verdig å gå på do kun etter lunsj? Vi hadde jo aldri funnet oss i noe sånt, sier Hege.

Hun skulle ønske at de som jobber i helsevesenet var litt flinkere til å si ifra om de tøffe prioriteringene de står overfor hver eneste dag. I mellomtiden gjør Hege og kollegene på Fjell så godt de kan. De er strenge med oppdragene, og sparsomme med vikarer og overtid. Av og til må de si nei til planlagte besøk.

– Vi må prioritere hardt, men der vi ser behov, gir vi jo hjelp, sier hun.

Bruker mindre enn andre kommuner

Drammen kommune bruker svært lite penger på hjemmetjenester sammenlignet med andre store kommuner. Hjemmetjenester omfatter både hjemmesykepleie og hjemmehjelp.
Den årlige kostnaden per bruker i Drammen var 127.000 kroner i 2010. Det var 30 prosent mindre enn sammenlignbare kommuner, ifølge KOSTRA.

– Det er i hjemmetjenesten den store utfordringen i eldreomsorgen i Drammen ligger, sier konstituert helse- og sosialdirektør Ingar Pettersen.

Siden 2008 har dessuten den årlige kostnad per bruker i hjemmetjenesten gått ned, og brukerne får i snitt færre timer hjemmesykepleie enn andre kommuner. Pettersen viser til at hjemmetjenesten ble styrket med 6,7 millioner kroner i budsjettet for 2010. I år må imidlertid hjemmetjenesten i likhet med alle kommunens virksomheter, kutte to prosent.

– Det har likevel vært en styrking. De ble ti flere hender i hjemmetjenesten i 2011, sier Pettersen.

Han innrømmer allikevel at det er et stort press på tjenesten. Terskelen for å få sykehjemsplass er høy i Drammen. Dermed får hjemmesykepleien stadig flere brukere med et stort hjelpebehov.
Sykehjemsplasser er langt dyrere for kommunen enn hjemmesykepleie. Først når en bruker får 42 timer hjemmesykepleie i uka, eller seks timer hver dag, er grensen for når det lønner seg med hjemmesykepleie nådd. Ifølge Pettersen bor det seks-sju personer hjemme i Drammen som ligger rundt denne grensen. Det hender også at pasienter må ha hjemmesykepleie hos seg døgnet rundt.

– For en bruker som bor hjemme med seks timer pleie hver eneste dag. Dobesøk kommer etter lunsj, dusj annenhver uke. Er det gode dager?

– Dette vurderer vi hele tiden. De fleste ønsker å bo hjemme, men dette er en vurdering vi gjør kontinuerlig, forsikrer Pettersen.

Han roser de ansatte i tjenesten.

– Vi har en fantastisk gjeng som sørger for et godt tilbud. De er der når behovet kommer, forsikrer han.