Martes egne ord

Artikkelen er over 8 år gammel

Marte Gustavsen Ødegården (17) blogget om det som skjedde på Utøya den 22. juli.

DEL

Her er et utdrag av Martes sterke ord om tiden etter at de skjønte det var skyting på øya:

Skoene mine hadde jeg bare kippet på meg tidligere, så jeg mistet de mens jeg løp. Løp videre i bare nylonstrømpebukse, og kom til et sted der folk satte seg på rumpa og skled ned for å gjemme seg under bittesmå hyller i fjellet. Jeg gjemte meg høyt oppe, under den minste av hyllene, sammen med ei annen som lå der fra før. Satte meg så tett inntil henne som overhodet mulig, og lente overkroppen og hodet over henne for beskyttelse. Plutselig ble det helt stille, og jeg hørte skritt. Så skjøt han meg. Jeg kjente ikke hvor, men det føltes ut som om beina mine var borte.

Jeg var helt sikker på at nå dør jeg, derfor skrek jeg noe til de andre om ting de skulle si til foreldrene mine. Jeg ble liggende i gjørma ute på den åpne plassen der. Hun som lå ved siden av meg ble også skutt, og leggen hennes lå inntil hodet mitt. Jeg skjønte at hun var død. Etter ganske mange minutter skjønte jeg at «hei, jeg har ikke blødd i hjel ennå, kanskje det fortsatt er håp». Men jeg kunne ikke ligge der jeg lå, fordi hvis han kom tilbake ville han sett at jeg pustet. Målet mitt var konkret – jeg måtte ned til vannet og legge meg der.

Tornebuskene jeg holdt i og som presset seg inn i hånden min var ikke vondt. Jeg hadde så mye adrenalin i kroppen, at ingenting av det jeg gjorde eller skadene jeg hadde var vondt. Skled meg ned en bratt skråning ned mot vannet mens jeg holdt i tornebuskene. På veien satte beina mine seg fast, og jeg brukte mye krefter på å få de løs. Da jeg fikk de løs falt jeg ned, ganske langt ut i vannet. Der ble jeg møtt av en bølge rett i ansiktet, og måtte svelge mye vann. Jeg brukte armene mine til å kave meg nærmere land og finne en stein jeg kunne legge hodet på. Etter å ha funnet dét lå jeg der lenge. Faktisk i over en time, nærmere en og en halv.

Jeg spydde, og det var fullt av blod i spyet. Kristian Lundø sa til de andre guttene som gjemte seg nederst under klippen mot vannet at «Marte må opp av vannet». Jeg spydde flere ganger før jeg kavet meg bort mot dem, og Kristian fikk hjelp av Geir Kåre Nilsen til å få beina mine opp, fordi jeg ikke klarte å bevege dem. Jeg var nedkjølt, så de tok av meg seiljakka og la sine egne ytterklær over meg. To av guttene la seg også på hver sin side av meg for å gi meg litt varme. Jeg var reddet.

http://odegarden.ipublish.no/hva-skjedde/

Artikkeltags