Drammen: – Hva er det som gjør deg lykkelig?

Det er Eldste Wilbur og Eldste Dearden som står på trammen til en lavblokk.

På de svarte dressene har de hvert sitt svarte navneskilt med etternavn og mormonertittelen «Eldste», i sekken tynger mange utgaver av «Mormons bok», i blikket glitrer Gud.

De to unge mennene er misjonærer, og de er det folk flest kaller mormoner.

Han som har åpnet døren ser først lettere forvirret ut.

– Det som gjør meg lykkelig er inne i denne leiligheten, sier Finn Håvard Solberg og flirer.

– Ahh ...

Eldste Dearden aner en fellesinteresse; Den rene, gode kjernefamilien.

– Jeg tror at jeg vil være med min familie i hele evigheten. Tror du det? sier han på norsk-amerikansk.

Konsonantene er bløte, og ordene faller stotrende ut – men ellers er norsk'en perfekt etter kun fire måneders tjeneste.

– Jeg tror i grunnen det er slutt etter dette livet. Helt slutt. Og det kan jeg leve godt med. Hvis du spør meg når jeg er åtti, mener jeg kanskje noe annet, sier Solberg.

Så flirer han igjen.

– Og hvorfor har dere ikke på dere lue? Er det mot reglene eller?

Eldste Wilbur tar en stripete lue opp av lomma, litt beskjemmet.

– Nei da, her er lue.

– Dere slipper vel ikke inn så mange steder dere?

– Nei ... sier Wilbur og Dearden.

– Og dere slipper dessverre ikke inn her heller, men dere skal ha for innsatsen og lykke til videre.

Eldste Wilbur har banket på mange tusen dører siden han begynte sin misjonærgjerning i mai 2008.

Kalde turer, uklanderlig arbeidsmoral og nystrøkne skjorter til tross; Ikke en eneste drammenser har sluppet ham inn hittil.

Cirka ti prosent tar seg tid til å svare hyggelig. Resten smeller døra igjen.

– Gjør ikke dette dere deprimert?

Eldste Wilbur ser litt trist på journalisten.

– Neei ... eller litt noen ganger.

Likevel; han angrer ikke på at han valgte å bruke to år av sitt unge liv på å banke på norske dører.

– Jeg leste i mormons bok, og jeg synes det er så fantastisk at jeg bare ville dele det, sier Wilbur.

Storebroren hans var også i Norge, faren var i Italia – og nå skal lillebror på 19 også søke om å få være misjonær for de siste dagers hellige.

Aldri alene

Noen timer tidligere. Eldste Dearden slår ut med armene og sier stolt;

– Jeg har aldri kysset, aldri leid!

Vi sitter inne i de to mormonmisjonærenes kjellerleilighet på Austad.

I stua ligger noen brosjyrer på et bord og et kart over Drammen på veggen.

Ellers er veggene nakne i hele leiligheten. Heller ikke på soverommet, der to køyesenger er pent oppredd, er det spor etter personlige eiendeler.

De to misjonærene må være sammen 24 timer i døgnet. Det står i den hvite regelboka de alltid bærer med seg på innerlomma.

– Det er bare i dusjen og på do vi er alene, forklarer Dearden.

Da Wilbur fikk omgangssyke i forrige uke, måtte også Dearden holde seg inne – selv om det gjorde at også han ble smittet.

Når Wilbur tar seg en joggetur, må også Dearden være med.

Og skal de snakke med en kvinne, holder det ikke en gang å være to. Da må de være på offentlig sted.

– Men vi har hørt at det går greit om kvinnen er over 50, sier Wilbur.

– Det er for å beskytte oss, fortsetter han.

– Mot hva da?

Wilbur trekker på skuldrene.

– Hva vil egentlig skje om du tar deg en joggetur alene?

Dearden peker med en stram finger på den hvite regelboka han har lagt på bordet.

– Da ringer jeg presidenten og sier at Wilbur bryter reglene.

Wilbur ser på misjonærkameraten og forklarer;

– Det er ikke det at det ikke er lov. Vi velger selv. Jeg kan ta en joggetur om jeg vil.

– Men da blir du sendt hjem til USA?

– Jaa ... Men man er to, så man kan bli enige med den andre om at man ikke vil følge reglene.

– Men da risikerer du at den andre sladrer?

Wilbur svarer lavt og kjapt;

– Ja, det er nok best å følge reglene.

– Kirken viser dere ikke så mye tillit, hvis de ikke engang tør å la dere ta en joggetur eller sitte på med en kvinne under 50?

Dearden ser overrasket ut, han skjønner ikke helt. Wilbur forklarer ham på engelsk.

Dearden blir stille, Wilbur ser på journalisten.

– Jeg har aldri tenkt på det på den måten før.

Så trekker han på skuldrene igjen.

– Men jeg er ung, hvordan kan jeg ha svaret på alt mulig?

Les mer på Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige sin norske offisielle hjemmeside

Kvinnen der hjemme

Det begynte med en hvit konvolutt i posten i Utah.

«Norway» sto det med svarte bokstaver.

I tre år har Jordan Wilbur stekt hamburgere for å få råd til de 10 000 dollarene det koster i året å misjonere for kirken.

Egentlig ville han til Japan eller Italia, men det er ikke han som bestemmer hvor han skal misjonere.
Det er det Gud som avgjør.

Profeten og apostlene i kirken får et kall, og sender guttene og jentene dit kallet viser vei.

Og når de først har kommet til landet de skal misjonere i, fortsetter kallene å komme, denne gangen til den lokale misjonspresidenten i Norge.

Hver niende uke ringer misjonærene til et callingsenter, som forteller dem hvor neste destinasjon i Norge skal være.

Da får de tre dager på å flytte på seg, og alle de cirka 50 misjonærene i Norge bytter by og partner.

Hittil har Wilbur tjenestegjort i Alta, Skien, Mo i Rana, Hamar og Arendal.

Drammen er sannsynligvis det nest siste stedet, før han reiser hjem til Utah i april.

Der venter kjæresten han har vært sammen med siden han var 17 år, og som han verken har sett eller snakket med siden han satt seg på flyet fra Utah.

– Jeg tror vi kommer til å gifte oss når jeg kommer hjem. Jeg skal bruke én til to måneder på å bestemme meg for det. Så blir det bryllup i løpet av seks-sju måneder, sier Wilbur.

Kirken anbefaler misjonærene å ikke være i et forhold når de reiser ut, siden tankene på hun der hjemme kan distrahere arbeidet i misjonslandet.

Han smiler litt svakt.

– Jeg vet at det er en klisjè å si det; men hun er min andre del og jeg har sterke følelser for henne.

Når revisorstudiene er ferdig, vil han ta henne med seg til Norge og Drammen.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg liker meg så godt her. Men det er en vakker by, og en fin atmosfære, sier Wilbur.

Kaldt klima og smellende dører til tross, Eldste Dearden angrer heller ikke på at han valgte å bli misjonær.

– Det er utallige fordeler. Du vokser ikke bare i troen, men du lærer å ta vare på penger og uttrykke deg, sier Dearden med stødig stemme.

Wilbur tror dessuten at det vokser mange gode ektemenn ut av tjenesten, siden misjonærene må leve så tett på hverandre.

– Man lærer å være tålmodig, sier Wilbur.

Kyskhetsløfte på biblioteket

Egentlig var det fridagen deres i dag, men fridag betyr bare at dagen er fri.

På kvelden må det fortsatt jobbes.

Denne mandagskvelden har de to avtaler; med en 16 år gammel jente på biblioteket, og med en 19 år gammel gutt litt senere på kvelden.

Eldste Dearden setter seg inn i bilen, mens Wilbur vinker den ut.

Det står også i hviteboka, den ene misjonæren må alltid være utenfor bilen når den andre rygger.

– Det er den regelen som er vanskeligst å følge, innrømmer Dearden.

Neste destinasjon er drammensbiblioteket. Her har de en avtale med Ida Hammerstad, som de har møtt noen ganger før.

Hun møter dem med fargerik boblejakke og et bredt smil.

– Jeg møtte dem på gata rett før jul. De fortalte litt om deres tro, og det var ganske likt mitt syn, så da bestemte jeg meg for å gi dem en sjanse, sier Hammerstad.

Nå har hun allerede lest flere kapitler i «Mormons bok», og hun liker det hun leser.

Men i dag har de to amerikanerne noe de vil ta opp.

Noe som får dem til å rødme, stotre og se ned i bordplata av blyghet.

– Kyskhetsløftet, sier Dearden.

– Sjjjyskhetsløftet ... hva er det første du tenker på når jeg sier det?

– Hehe ... svisker..! sier Hammerstad.

Det var ikke det misjonærene tenkte på.

– Beklager ... det høres litt flaut ut, men det er ganske enkelt. Det betyr at vi må avstå fra seksuelle tilbud utenfor ekteskap, ikke ta abort og opptre sømmelig, fortsetter Dearden.

Så rødmer han igjen.

– Men det er helt sikkert ikke noe problem for deg, sier han fort.

Hammerstad blir ikke satt ut.

– Jeg mener ekteskap er mest for offentligheten. Men hvis man elsker hverandre så høyt, trenger man ikke å få noen andre til å si det offentlig, sier Hammerstad.

– Ehhh ... okeyyy ... sier Dearden.

Smilet er stivt.

Den 16 år gamle jenta ler avvæpnende.

– Jeg har lyst til å gifte meg jeg også, men det er mest på grunn av den romantiske ideen om hvit brudekjole!

Dearden er ikke helt med på notene. Plutselig er Utah veldig langt fra Drammen.

Neste punkt på plakaten;
– Det er viktig med sømmelighet, sier Dearden.

– Søm ...? Ida skjønner ikke hva de sier.

– Men det er viktig å prøve å være tiltrekkende, hvis ikke blir man ikke gift, følger Wilbur opp.

Om abort og sånn

Wilbur ser rett på den 16 år gamle eleven. Den tynne munnen hans, som ofte avslører en blanding av forvirring og smil – er nå helt alvorlig.

Temaet er abort.

– Det er et stort skritt å ta liv. Vi tror på handlefrihet, og når du tar abort tar du vekk handlefriheten til babyen.

– Jeg vet ikke helt hva jeg mener om abort, jeg har ikke bestemt meg, sier Ida Hammerstad.

Det hun imidlertid har bestemt seg for, er at Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige, ikke er noe for henne.

– Sorry ... jeg kommer aldri til å melde meg inn. Jeg er en fritenker.

Eldste Wilbur smiler avvæpnende.

Selv om de lenge har visst at Ida ikke vil melde seg inn i kirken, vil de fortsette å møte henne.

Drømmen om dåpen

– Åhhh ... du skjemmer oss bort, sier Eldste Dearden mens han skjærer en grimase og dekker til ansiktet med hånden.

19 år gamle Robert Alexander Guttormsen har satt fram Mozell og julekake med brunost og gulost.

Vi er hjemme hos besteforeldrene hans, men det er ham misjonærene kommer for å møte.

Guttormsen var tidligere medlem av kirken, meldte seg ut for noen år siden – og venter nå på å bli døpt igjen.

Han har lest Mormons bok nøye, og funnet sannheten i den.

– Det er så mange menigheter som eksisterer, og så har vi Mormons bok, der hele sannheten står, sier Guttormsen.

Familien hans er vanlige medlemmer av statskirken i Norge, så Mormons bok har han oppsøkt selv.

– Fra jeg var svært ung har jeg vært interessert i religion, sier Guttormsen.

Snart skal han døpes på nytt.

Men han har ikke fått svar fra biskopen i Drammen ennå om tid og sted.

– Han har så mye å gjøre, forteller Guttormsen.

Eldste Dearden holder seg for ansiktet igjen.

– Beklager! Du er så veldig tålmodig ... roser Dearden.

Lykke i snø

Solen har gått ned for lenge siden, og Drammen er dekket av et kaldt vintermørke.

Bak dørene hører vi unger som skriker, hunder som bjeffer og voksne som tasser.

«Welcome» står det på dørmattene.

«Welcome Friend» på dørkarmene.

– Hva gjør deg lykkelig?

Schmakk.
Dørmattens inviterende språk er ikke ment for misjonærer.

Eldste Dearden har slått ut armene, og sklir nedover snøen på de blankpolerte skoene sine.

Han gliser, virker lykkelig.

– Synes dere vi er ekstreme, spør han.