Gå til sidens hovedinnhold

Bleiepenger blir barneskoler

Artikkelen er over 10 år gammel

En milliongave fra Kiwi skal sikre skolegang for barn i de fattigste delene i Madagaskar.

MADAGASKAR: Per Erik Burud er varm om hjertet etter å ha selv sett hva pengene går til.

Det er varmt, det er tørt og stemningen er nervøs. I et plankeskur i en afrikansk landsby sitter hundre barn, helt musestille. Utenfor står mødrene deres. De venter på tre bleke menn fra Drammen og Svelvik.

Når en kolonne av hvite Unicef-biler kjører inn i landsbyen, eksploderer musikken og dansen.

Gjestene fra nord får hatter på hodet og virvles med. Velkomstkomiteens grasiøse bevegelser erstatter svulstige velkomsttaler.

Gjestenes ikke fullt så grasiøse bevegelser erstatter formelle takketaler. Bare ungene i plankeskuret sitter fremdeles stille.

Fattig paradis

Vi er med Kiwi-ledelsen til det sørlige Madagaskar. Den fattigste, tørreste og mest underernærte delen av paradisøya som er blitt ett av verdens fattigste land.

Mer enn 80 prosent av befolkningen lever på mindre enn to dollar dagen.

En gang var dette en del av Afrika med lovende utvikling og lyse utsikter. Statskupp og politiske eksperimenter har snudd utviklingen i feil retning.

Etter det siste kuppet, i fjor, har det internasjonale samfunnet stoppet hjelpeprosjekter og pengestøtte.

Bare de prosjektene som gjennomføres direkte av de internasjonale organisasjonene, uten å gå innom regjeringen, fortsetter delvis som før. Blant annet Unicef-prosjektet «Schools for Africa».

Fem millioner barn i 11 land har fått en annen skolehverdag ved hjelp av innsamlede midler. Nå kommer et tosifret millionbeløp fra Kiwi-hovedkvarteret i Lier.

I år får det sørlige Madagaskar ti røde skoler for grønne penger. Senere skal det bygges en skole hvert år.

– Vi er blitt så store at vi må gi noe tilbake til samfunnet, sier Kiwi-sjef Per-Erik Burud.

Over natten er Kiwi blitt Unicefs største bidragsyter i Norge. Burud er på besøk for å se på prosjektet, sammen med gründer Tor Kirkeng og markedssjef Tron Eggen.

Bleiepenger

I den lille landsbyen Antanambao Ankilifale er dansen slutt, ordføreren har holdt tale, skoleelevene har reist seg og gjestene fra Norge får en demonstrasjon av pedagogiske metoder.

Plankeskuret som gjør midlertidig tjeneste som skole, er satt opp på dugnad i påvente av en solid bygning med norske midler. Når den kommer, er det først og fremst takket være norske bleiekunder.

Selv om Kiwi-kjeden nærmer seg 20 milliarder kroner i omsetning og ledelsen vil bruke litt av overskuddet på gode formål, så var det nemlig bleiene som utløste det hele.

Kjedens bleieavtale har tiårsjubileum i år. Når Burud bytter ut den nyflettede dansehatten sin med kremmerhatten, så karakteriserer han gjerne den som en suksess.

Unicef bestemte

Siden pengene kom fra bleier og barn, synes Burud det passet bra med skoler til de minste. At det ble skoler på Madagaskar, var det Unicef som fikk bestemme.

– Dette er stort for oss. Det er ikke hvert år vi kan bygge ti skoler, sier generalsekretær Kjersti Fløgstad i Unicef Norge.


Hun leder en av flere organisasjoner som stadig oftere inngår samarbeid med og mottar bidrag fra næringslivet. Det kan by på utfordringer:

– Unicef er nøye på hvem vi kan samarbeide med, sier hun, og peker på etisk drift, forsvarlige produkter og viljen til å stille seg bak Unicefs strategi uten å stille urimelige krav til at prosjektet skal skje på bedriftens premisser. De kriteriene oppfyller Kiwi greit. Samtidig passer skoleprosjektet godt sammen med kjedens egne verdier.

Hjertevarm

Et par dager senere har Burud, Kirkeng, Eggen og Fløgstad besøkt en provisorisk teltskole i en annen landsby, produsert murstein, murt skolevegger, sparket fotball, handlet mat, delt ut ryggsekker, lært et par hundre skoleelever å danse jenka og sett på hvordan underernærte barn får hjelp til å overleve. Opplevelsene gjør inntrykk.

– Det varmer å se hvordan mennesker kan være så glade selv om de ikke har noen ting.

Han og kollegene kommer hjem fulle av inntrykk, men også fulle av ideer om det ikke er mulig å se på boligbygging, miljøproblemer og vannmangel med nye øyne.

Men først og fremst gleder de seg over å se at det nytter.

– Det lille vi gjør, er absolutt et bidrag til at noen får det bedre, sier Per-Erik Burud.
 

Kommentarer til denne saken