- Den blomsten har jeg rappa, smiler kreftsykepleier Siri Ann Romstad.

Hun har tynnet ut orkideen på vaktrommet til ære for Rill Merete Bjerkaas. 54-åringen fra Lier har lymfekreft og skal ha sin siste cellegiftkur på Onkologisk avdeling ved Sykehuset Buskerud.

– Nei, se her! Blomst, kake, frukt, valium og norsk flagg! stråler Rill.

– Vi skulle egentlig hatt champagne, men det har vi ikke. Jeg tok det huset har å by på, smiler Siri.

Med erfarne hender gjør hun Rill klar for den livreddende cellegiften. Fem timer tar det før behandlingen er ferdig og Rill kan reise hjem og tilbringe et par slappe dager på sofaen. Hun håper det er hennes siste cellegiftkur noensinne.

- Jeg har møtt et velsmurt helsesystem der sykdommen min har blitt tatt tak ifra første dag.

I juli 2009 går Rill til fastlegen fordi hun er bekymret for en kul på halsen. Etter en lang rekke undersøkelser og prøver, får hun beskjeden hun frykter.

– Hodgkins lymfom. Prognosene er gode, men vi går tungt inn for å knekke kreften, sier legen.

- Legen tegner et skrekkscenario og nevner alle ordene jeg ikke vil høre. Kreft, cellegift, stråling, kvalme, Radiumhospitalet, håravfall, parykk, skriver Rill i dagboken sin.

Før hun fikk kreft, hadde Rill bare vært på sykehus da hun fødte døtrene Tiril (23) og Nina (22). Hun var fullstendig uforberedt på hva hun ville møte som pasient.

– Jeg hadde hørt om uendelige køer og hvor tregt alt gikk i helsevesenet. Jeg hadde aldri vært syk før og ante ikke hva det handlet om. Det gjør jeg nå, sier Rill.

Hun var ferdig med utredningen på Sykehuset Buskerud på en fredag og fikk beskjed om at det kom til å ta én uke å få svar på prøvene. Allerede mandagen etterpå ringte legen fra sykehuset. De fikk svaret allerede dagen etter.

– Jeg hadde jo reist til Bud i Romsdalen for å besøke kjæresten min Torfinn. Jeg orket ikke å gå hjemme og vente og var helt uforberedt på at det skulle gå så fort og var ikke klar for å begynne behandlingen så raskt, forteller Rill.

Gjennom media kan man få inntrykk av at det norske helsevesenet ligger på dødsleiet. En fødeavdeling er blitt stengt på dagen. Pasienter med alvorlige diagnoser er ikke innkalt til kontroll fordi noen har tuklet med sykehusets datasystem.

Virkeligheten er imidlertid ikke like svart som krigstypene avisene bruker på førstesidene når slike ting skjer. I virkeligheten er folk overraskende fornøyde med, i alle fall deler av de norske helsevesenet.

Ferske tall fra Innbyggerundersøkelsen viser at sju av ti er fornøyde med sykehusene, mens 14 prosent er lite tilfredse. Denne undersøkelsen er utført av Direktoratet for forvaltning og IKT og måler hvor fornøyde innbyggerne er med ulike offentlige tjenester.
Bare Vinmonopolet (73 prosent fornøyde), biblioteket og fastlegen (74 prosent) scorer høyere enn sykehusene.

At sju av ti er fornøyde med sykehusene, overrasker ikke Pasient- og brukerombud i Buskerud Anne-Lise Kristensen.

– Det burde vært mange flere, fastslår hun.

– Tidligere undersøkelser viser imidlertid at de som faktisk har vært innlagt på sykehus er mer fornøyde enn dem som ikke har vært det.

Kristensen tror det negative mediefokuset på helsevesenet er med på å skape et dårlig inntrykk i befolkningen. Hun mener likevel det er mer enn nok å ta tak i både på sykehusene og ellers.

– Helsevesenet viser liten evne til å endre på det som er galt. Det blir ikke gjort noe med systemer som ikke fungerer, og personalet blir ikke informert om feil, sier Kristensen.

– Det er et gjennomgående problem i helsevesenet at man ikke tar tak i ting.

- Jeg har møtt de hvite englene; leger og sykepleiere som har én stor felles interesse, nemlig å få meg frisk, skriver Rill i dagboken sin.

I august er Rill på Radiumhospitalet for å få den første av i alt 16 cellegiftbehandlinger. Resten av behandlingene skal hun få på Sykehuset Buskerud. I sykehusgangene lukter det nybakte boller. Rill vil for all fremtid forbinde bollelukt med cellegift.

– Fra det øyeblikket jeg fikk diagnosen har behandlingsløpet vært lagt. Samarbeidet mellom fastlegen og begge sykehusene har fungert utmerket, mener Rill.

Overalt er hun møtt av sykepleiere, leger og andre som bryr seg. Helsepersonell som trosser lite ressurser og stort arbeidspress. Hvite engler som strekker seg langt for å berolige, trøste, behandle og lindre.

– Jeg har hatt de samme sykepleierne og legene helt siden starten. Når man er syk er det veldig viktig å ha de samme personene å forholde seg til, sier Rill.

Før den siste cellegiftbehandlingen kan starte, har Rill time hos overlege Åse Hollender. Hun kan konstatere at alt ser riktig så bra ut og at behandlingen ser ut til å ha virket etter hensikten.

– I dag er det jo et slags jubileum siden det er siste behandling. For mange kan det være rart å bryte kontakten når de har vært her annenhver uke så lenge, sier Åse.

– Det føles litt som å bli kastet ut i det store intet, svarer Rill.

– Det blir du ikke. Det er bare å ringe hvis du er bekymret, eller det er noe du lurer på. Jeg kjenner deg, du kvier deg ikke for å ringe, smiler Åse.

Hun og de andre legene ved Onkologisk avdeling strekker seg langt for å svare pasienter som ringer. Rill har samme erfaring fra Radiumhospitalet.

– Jeg hadde en dårlig dag, syntes jeg kjente nye kuler og var redd. Jeg ringte Radiumhospitalet for å snakke med legen min. Etter bare to minutter ringte han tilbake. Snakk om service! skryter hun.

Sitatene i teksten under er hentet fra Rills egen dagbok:

«Jeg føler meg privilegert som bor i et land som Norge, og heretter betaler jeg skatt med glede!»

I 2006 undersøkte Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten pasienters erfaringer med døgnenheter ved somatiske sykehus (PasOpp). Pasientene ved Sykehuset Buskerud var sånn passe fornøyd.

Da de ble bedt om å rangere sykehusoppholdet på en skala fra 0 til 100, hvor 100 var best, ble gjennomsnittet 55. Både pleiepersonalet og legene lå imidlertid på mellom 70 og 80 på de ulike indikatorene.

– At Rill som er kreftpasient er så fornøyd med sykehuset har mye å gjøre med det gode fagmiljøet på Onkologisk avdeling. Gode fagmiljøer tiltrekker seg god kompetanse, sier Hilde Arnesen.

Hun er den øverste tillitsvalgte for de rundt 2.300 sykepleierne i Vestre Viken HF som er organisert i Norsk Sykepleierforbund.

– I kreftsykepleien har man fokus på hele mennesket. Man vet at pasienten er i krise. Det er virkelig fascinerende å se hvor mye disse pleierne har å gi til tross for det store arbeidspresset, mener Arnesen.

Inne på behandlingsrommet er sykepleier Siri tilbake og sjekker at cellegiften pumpes inn i kroppen til Rill slik den skal. Kreftsykepleieren føler seg langt fra som noen hvit engel.

– Vi får lønn da, sier Siri.

– Ser du ikke vingefestene hennes? spøker Rill.

Siri møter både veldig fornøyde pasienter og pasienter som ikke er riktig så tilfredse med helsevesenet. Felles for dem hun møter er imidlertid at de faktisk kan få behandling.

– Man er sårbar når man er i en sånn situasjon. Mange er takknemlige, andre er sinte fordi de har måttet vente lenge, forteller Siri.

Hilde Arnesen har lignende erfaringer. Hun tror de som jobber i helsevesenet får flest positive reaksjoner fra pasientene. Og hvis pasientene gir negative tilbakemeldinger, er det ofte en grunn til det.

– Når man er i krise, er det stor forskjell på hvordan folk reagerer. Hvis en pasient er negativ, trenger det ikke nødvendigvis å ha noe med helsepersonellet å gjøre, mener Arnesen.

Nå følger jevnlige kontroller på Radiumhospitalet for Rill.

– Er kontrollene positive, og jeg blir friskmeldt, blir det bryllup i Bud i august, sier hun.
Kjæresten Torfinn Fjøren har stått som en bauta ved siden av henne gjennom kreftsykdommen. Det samme har døtrene, faren, eksmannen og resten av familien. Rill har fått støtte både fra nære venner og fra venner hun ikke visste hun hadde. Nå vil hun prise livet.

– Før irriterte jeg meg over småting, det gjør jeg ikke lenger. Nå har jeg skjønt hva som virkelig betyr noe.

Uansett om det verste skulle skje og kreften skulle komme tilbake, vil Rill aldri glemme de hvite englene.

– Hvis jeg ikke blir frisk, er det i alle fall ikke helsevesenet sin skyld, bedyrer hun.