- Jeg kommer ikke til å slutte med politikk, bare fordi en gærning har skutt meg

Marte Gustavsen Ødegården (17) vil få en lang vei tilbake til livet. Hun ble hardt skadd etter skudd i ryggen på Utøya. På Ullevål sykehus har hun allerede begynt å trene seg opp til å gå igjen. Her støttes hun fram av en «prekestol», samt mamma Laila Gustavsen og sykepleier Ragnhild Hope i bakgrunnen.

Marte Gustavsen Ødegården (17) vil få en lang vei tilbake til livet. Hun ble hardt skadd etter skudd i ryggen på Utøya. På Ullevål sykehus har hun allerede begynt å trene seg opp til å gå igjen. Her støttes hun fram av en «prekestol», samt mamma Laila Gustavsen og sykepleier Ragnhild Hope i bakgrunnen. Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Marte Gustavsen Ødegården (17) har begynt den lange veien tilbake.

DEL

OSLO : – Det er helt tilfeldig hvem som døde, og hvem som overlevde, sier Marte ettertenksomt.

I hennes tilfelle er det snakk om millimeter. Hun ble skutt i ryggen og overlevde. Jenta som gjemte seg rett ved siden av henne er død. Skadene Marte er påført kunne vært dødelige en millimeter den ene eller andre veien.

På Ullevål sykehus ligger det fortsatt 14 pasienter etter terrorangrepene på Utøya og i Oslo den 22. juli. På AUFs sommerleir på Utøya ble 135 mennesker på rått og brutalt vis truffet av minst ett av gjerningsmannens skudd. 69 døde. Marte levde.

Del på Facebook

- Så skjøt han

Marte gjorde som 650 andre ungdommer på Utøya den ettermiddagen da skytingen startet. Hun flyktet. Hun løp i sokkelesten så fort beina ville bære henne. Langs kjærlighetsstien, inn i skogen. Til slutt fant hun et gjemmested på en liten fjellhylle.

Hun huket seg ned sammen med en venninne mens skuddene nærmet seg.
«Så ble det helt stille, og jeg hørte skritt,» skriver hun på bloggen sin
«Så skjøt han meg.»

– Da jeg først skjønte at jeg var skutt, fikk jeg panikk, sier hun stille. Så kom roen over henne.

– Det er nå jeg dør, tenkte jeg. Det er greit. Sånn var det, sier hun.

Marte ropte til en AUF-venninne hva hun måtte si til foreldrene Bjørn Tore Ødegården og Laila Gustavsen. Selv skulle hun dø på Utøya.

– Men etter hvert tok hjernen liksom over, sier Marte. Hun begynte å tro at hun kanskje kunne få leve litt til. Hun sjekket med venninnen rett ved siden av. Marte lå med hodet tett inntil beinet hennes, men kjente ingen bevegelse.

– Jeg skjønte at hun var død, sier hun stille.

LES OGSÅ: Enorm respons på sosiale medier

Reddet i vannet

Marte fikk det for seg at hun måtte flytte seg. Hvis ikke ville han se at hun pustet. Hun måtte til vannet. Med massive indre skader og to bein hun ikke fikk til å lystre, fikk hun dratt seg ned hele skråningen til vannet.

– Ingenting var vondt. Jeg hadde så mye adrenalin i kroppen at jeg ikke kjente noe annet enn litt ubehag i ryggen.

Hun visste hun måtte spille død. Gjerningsmannen fortsatte å skyte. Marte så folk rundt seg bli skutt.

– Jeg måtte få hodet ut av vannet, for jeg svelget mye vann. Jeg fant en stein å legge hodet på, mens jeg latet som jeg var død, sier hun.

At hun ble liggende nedkjølt i vannet, kan ha vært med på å redde livet hennes. Blødningene ble trolig redusert på grunn av den reduserte kroppstemperaturen.

Reddet ble hun også av at to venner i AUF fikk henne ut av vannet etter en times tid. De dro henne opp på land, fikk av henne den våte jakken, la sine egne klær over henne, og la seg på hver sin side for å gi henne kroppsvarme. Slik lå de musestille i hva som føltes som en uendelighet, til en båt kom og reddet dem.

Les Martes egen blogg

– Vil jeg dø?

For Marte var ikke det redningen. Hun visste fortsatt ikke om hun ville overleve skadene. I båten over til fastlandet kjempet hun for å holde øynene oppe. Hun ville så gjerne sove. Hun var så trøtt.

– Men jeg visste jeg måtte holde meg våken, sier hun.

Vel på land spurte hun legene om og om igjen om hun kom til å dø. Når de svarte nei trodde hun ikke på dem.

– Jeg tenkte det bare var noe de sa til alle, sier hun og var overbevist at hun i hvert fall ble lam i beina. Hele tiden var hun helt klar, og gå både navn og telefonnummer til pappa Bjørn Tore.
Ikke før hun lå på operasjonsstua på Drammen sykehus følte hun seg trygg.

– Først da jeg lå der, og fikk narkosen, tenkte jeg at jeg ville klare meg, sier hun nøkternt.
I ettertid har hun vært veldig vár på lyder. En skuff som slår igjen, eller noe som faller på gulvet. Tordenværet tidligere i uken, var veldig ubehagelig. Hun var så uforberedt på skuddet. Det kom ingensteds fra. Det har hun mareritt om.

– Jeg så ham aldri. Jeg ble bare skutt, sier hun.

LES OGSÅ: Politiet tok omvei på 3,6 km

På Ullevål

19 dager senere, har Marte sagt ja til å møte lokalavisene på Ullevål sykehus. Det føles godt å både snakke og skrive om det som har skjedd med henne.

marteMarte møter oss i rullestol. Beina er dekket til med et teppe fra sykehuset. Hun er rolig. Reflektert. Konsentrert. Moden. Modig. Det er lett å glemme at hun bare er 17 år og nettopp vært gjennom sitt livs største mareritt.

Bortsett fra rullestolen, er det eneste tegnet på hva hun har vært i gjennom et sløret blikk. Hun går fortsatt på sterke medikamenter for å døyve den verste smerten. Hun blir fort sliten.

De psykiske smertene har hun ennå ikke kjent på. Det har hun ikke orket.

– Det psykiske er stengt ute. Jeg føler meg litt iskald av og til, men jeg har ikke plass til begge deler. Nå er det fysiske som skal bli bra, sier hun.

Det er litt av en utfordring. Marte ble skutt i ryggen på Utøya. Gjerningsmannen brukte dumdum kuler som spredte seg gjennom kroppen hennes.

– Det er rein ondskap, bare helt jævlig. Å nærmest henrette barn og ungdom på den måten er helt sykt, sier hun.

Fem ryggvirvler er skadet, hun har fjernet en nyre, deler av tarmen og fått en rift i milten. Hun har fjernet masse muskler, vev og nerver i ryggen. Venstre kne nekter å fungere. Det er beinet som nå gir henne smerter som til tider har vært uutholdelige.

LES OGSÅ: Politiet avviser kritikk av veivalg

Vil tilbake

Nå gleder hun seg til å bli en selvstendig 17-åringen igjen. Til å hente mat og gå på do.

– Jeg gleder meg til å få tilbake funksjonen i beina. Jeg vil klare meg selv. Nå trenger jeg hjelp til alt, sier hun.

For Marte har perspektivet endret seg. Hun vil sette pris på å kunne gå. Å kunne rusle ned til bussen, eller se på yndlingslaget Strømsgodset på Gamle Gress. Før hun kan det venter en lang opptreningsperiode. Etter Ullevål går turen til Sunnaas sykehus til rehabilitering.
tar øya tilbake

Ikke minst vil hun tilbake Utøya som har vært et fristed siden hun var 13 år.

– Det første jeg sa var at jeg aldri skulle tilbake, men når jeg ser hvordan folk og AUF har respondert vil jeg tilbake. Men jeg reiser dit før jeg skal på sommerleir, sier hun.

Å engasjere seg i politikken ser hun også fram til, selv om det blir mest valgkamp på nett i de siste ukene fram til valget. Marte står på kommunestyrelisten i Kongsberg og Aps fylkestingsliste.

– Jeg kommer ikke til å slutte med politikk, bare fordi en gærning har skutt meg. Jeg ser jo at det er viktig å engasjere seg for å bekjempe sånne som han, sier hun.

Les alt om terrorangrepet 22. juli



 

Artikkeltags