OSLO/LIER: Arash Asghari (24) ønsker ingen medlidenhet eller hjelp, bare en sjanse til å leve som et menneske og bidra til det norske samfunnet, forklarer han.

Arash har bodd i Norge i sju år. Han forteller at han bare var 17 år da han kom til landet første gang som asylsøker fra Iran. Faren var politisk aktiv, og en nær venn fikk han og lillebroren ut av landet.

Han håpet på Norge fordi han hadde hørt at menneskerettighetene sto sterkt. Et stort land med få mennesker. Det måtte passe, trodde han da.

Helt siden 2006 har han bodd her uten oppholdstillatelse. To av årene tilbrakte han på Lier ventemottak. Så orket han ikke mer. Han beskriver livet der som uutholdelig og deprimerende. Nå er han kun sporadisk i Lier for å besøke venner. Et av få steder han føler seg trygg.

LES OGSÅ: Kokken var ulovlig

30 kroner timen

Det gjør han ikke alltid i Oslos gater. I hovedstaden lever han et liv i skjul med strøjobber av svart arbeid som inntekt. Ofte får han så lite som 30 kroner timen. Uten rettigheter, men med behov for tak over hodet har han ikke mye han skulle ha sagt når arbeidsgiveren nok en gang sier at han bare jobbet sju timer, når han har vært der i ti.

Det nytter ikke å argumentere. Spør han for mye, eller etterlyser penger, har han ikke lenger jobb.

– Jeg har ingen rettigheter. Alt jeg gjør er ulovlig etter norske lover og regler, sier han og beskriver usikkerheten som det vanskeligste.

Skamfull

Arash forklarer at han tar alle mulige jobber. Alt fra maling, vasking, flytting til bakeri. Alt er svart, men det gjør at han kan betale 3000 kroner for rommet han leier øst i byen. Akkurat nå har han ikke jobb, men noen oppsparte midler og en tålmodig huseier.

– Det hadde vært veldig lett å ta imot 100.000 kroner for å kjøre en varebil med alkohol og sigaretter over grensen, sier han. Men det vil han ikke. I stedet går han ofte sulten, og handler brukte klær.

– Jeg vil ikke drive med dop, selv om veldig mange gjør det. Det er ikke riktig, sier han.

Han vil jobbe lovlig.

– Jeg er vant til å jobbe hardt, sier Arash og drømmer om sitt eget firma.

– Da kunne jeg bidratt til samfunnet, sier han.

Den første tiden etter Lierskogen gikk han ofte ute på gata.

– Jeg gikk hele natten. For meg var det skamfullt å skulle sove ute, sier han og duppet heller av på dagen.

På en benk i parken, eller på T-banen. Møter han på politiet er mantraen den samme som fra UDI: «Du skulle reist hjem for lenge siden,» er beskjeden. Men Iran er ikke noe hjem, forklarer 24-åringen. Han håper fortsatt på Norge.

– Jeg har ingen der, jeg kjenner ikke livet der lenger. Jeg var et barn da jeg reiste, sier han og frykter for eget liv om han skulle bli sendt tilbake.

– Jeg vil heller dø, sier han kort.

- Umulig å returnere alle

Generalsekretær Petter Eide (bildet) i Norsk Folkehjelp mener dagens situasjon stimulerer til svart arbeid og kriminalitet. Organisasjonen vil at flere papirløse skal få opphold.

– Det er en veldig vanskelig situasjon å leve i, og det er etter hvert ganske mange barn og voksne som gjør det, sier Eide.

Han mener norske myndigheter bør gjøre som mange EU-land og gi amnesti til papirløse innvandrere som har vært her i mange år, spesielt barna.

– Man får ikke returnert alle. Det må Norge også innse, sier han og understreker at man ikke har gitt opp asylpolitikken selv om man gir lovlig opphold.

- Kan det ikke føre til at flere blir?


– Det er en forestilling om at folk bare klorer seg for å få opphold, men erfaringene fra Europa viser ikke det. Effekten er at andel svart arbeid og kriminalitet går ned, og at staten får gitt grunnleggende rettigheter og helsetjenester, sier han.

PU: - Sliter litt med Iran

Iran er ett av de landene hvor det er vanskeligst å tvangsreturnere. Det bekrefter informasjonssjef Roar Hanssen i Politiets utlendingsenhet.

– Ja, vil sliter litt med Iran, sier han.

Men han mener at alle som samarbeider med politiet om identitet og ønsker å reise hjem til Iran, kan det.

– De som får avslag på asylsøknad har plikt til å forlate landet. Det er fullt mulig å returnere også til Iran, sier han og uttaler seg på generelt grunnlag.

Utfordringene rundt reisedokumentene til landet fører til at iranske statsborgere for tiden ikke er en hovedprioritet i PUs arbeid. Hittil i år er bare 25 av de nesten 4.000 tvangsreturnerte fra Iran. I fjor var tallet 19, ifølge Hanssen.

– Det er ingen som bruker masse ressurser på saker vi ikke kommer noen vei med, sier han. Hanssen mener det må være en belastning å leve ulovlig hvor man går i konstant frykt for å bli avslørt.

– De lever på siden av det norske samfunnet. På en eller måte må de jo livnære seg, sier han og tror svart arbeid og kriminalitet er hovedkildene.