Gro Holm løper rundt på dekk på et skip i Østersjøen og roper. Det er natt til 28. september 1994. Rundt henne raser høststormen.
Noen minutter tidligere står Gro opp for å amme minstejenta Hedda. Sammen med datteren sin, er 47-åringen på vei til Moskva for å jobbe som utenrikskorrespondent for NRK. Hun aner uråd når hun merker at skipet står dønn stille. Instinktivt løper hun ut av lugaren med datteren i armene. Ute er det stummende mørket lyst opp av store lyskastere. Modumjenta er sikker på at skipet er i ferd med å synke.
DRAMASTART. Men det er ikke deres båt som synker. Ikke langt unna er Estonia i ferd med å gå under. Båten Gro og yngstedatteren er på, står stille for å ta opp overlevende.
Det er så vidt mamma-Gro rekker å trekke et lettelsens sukk, før journalist-Gro overtar: Hvor er nærmeste mobil? Hun må ringe NRK. Hun er jo øyenvitne til dramaet, for søren.
Først utpå ettermiddagen en gang får Holm lånt en mobil og ringt redaksjonen på Marienlyst. Utenriksjobben har begynt – og ting er akkurat så rufsete som Gro liker det.
I dag, elleve år senere, har Gro to mobiltelefoner. Men bare den ene har fått lov å bli med i den sorte damevesken.
Rrrrr - rrrrr.
Det er ett minutt siden vi satte oss ned i minikantinen på NRK-huset. Hittil har Gro rukket å fortelle at hun allerede til helgen skal hjem til Modum. Moren fyller 70 år og det skal bli bursdagsfeiring tre dager til ende. Med bading i Kaggefossen og det hele. Så ringer det. Gro roter og roter rundt i vesken.
- Åh, typisk dameveske altså.
Sier Gro. Og finner mobilen.
- Ja, det er Gro?
(U)RIKSPARET. Det er ektemann nummer to, Norges NATO-ambassadør Kai Eide (56), som ringer.
Gro svarer ikke akkurat med utenrikskorrespondentstemme, men det er neimen ikke langt unna. Det er ikke så lett å skjønne at det er kjæresten som er på tråden. Ingen mild tone, ikke noe smil når hun hører stemmen hans.
Kai rekker så vidt å fortelle at han ikke er helt frisk, før Gro spør om NRKs Kai Halvorsen er der nede, om hvilket nummer Kai skal ha i Kosovo og når han flyr til Beograd. Så er samtalen over. Kjapt og konsist. Det er nok ikke helt tilfeldig at Sovjet-plakaten med ordene «ikke slarv» henger på kontordøren til Gro.
Så det er ikke fordi hun er lei av ham at samtalen går raskt unna. Kai bor fast i Brussel, og derfor ses de bareto-tre ganger i måneden. De giftet seg i Brussel i fjor høst, men hun kaller ham fortsatt bare «kjærsten». Akkurat nå er «kjærsten» i Pristina, på vei til Beograd. Han har fått et oppdrag av Kofi Annan.
NYHETSGURU. Selv har Gro fått et aldri så lite oppdrag fra John G. Bernander: Direktør for nyhets- og distriktsdivisjonen (NYDI) i NRK. Vær så god, fra 20. juni har du ansvaret for absolutt alle nyheter i statskanalen - både radio og TV. Alt fra Dagsrevyen til sport til distriktskontorene. Under deg har du 1200 ansatte.
- Det er overveldende. Jeg klarer jo ikke å bli kjent med alle 1200.
Hun gjør nok ikke det. Men ansiktene på nyhetsavdelingen i NRK-huset er velkjente. Hele tiden stopper folk opp og gratulerer henne med den nye jobben, avtaler et møte eller bare sier hei.
Det hjelper på at hun har jobbet her siden 1982, som utenriksreporter i både radio og TV, korrespondent i Moskva, programleder i Søndagsrevyen og Redaksjon 21, og nå sist som redaktør for utenriksavdelingen.
Men dama er ikke steinhard heller – i hvert fall ikke under autoriteten. Hun smiler her, prater der og hilser her.
Men en signingsferd rundt på de tolv lokalkontorene blir det ikke tid til sånn med det første. Bare til de tre nordligste. Og til Førde.
- Jeg skal på en folkemusikkfestival i Førde og snakke om Kaukasus. Så da får jeg besøkt kontoret der samtidig.
BARE NORSK. Kanskje rekker hun en tur innom kontoret i Solbergelva også. Eller det på Hedmarken. Eller Telemark. Eller kanskje NRK Trøndelag.
Gro Holm har nemlig ikke bare bodd på Modum. Hun ble født i Oslo - bare noen hundre meter fra NRK på Marienlyst. Etter det har hun hatt adresse Levanger, Løten, Trysil, Bø i Telemark og Dikemark. Og Modum.
- Jeg pleier bare å si at jeg er norsk.
Pappa Holm var legestudent da datteren Gro ble født i 1958. Senere fulgte jobb som turnuslege, og fire barn og kone var nødt til å flytte dit pappa til enhver tid jobbet.
Men det var på Vikersund hun bodde aller lengst i oppveksten – fra hun var åtte til 15 år. Nærmere bestemt Modum Bad, der faren var lege og moren rektor ved skolen på sykehuset.
- Det var en fantastisk barndom! Modum Bad var et veldig åpent sykehus. Vi vandret rundt i gangene, var med på lørdagsunderholdningen og feiret jul med pasientene.
Selv oppholdt lille Gro seg mest på metallsløyden. Der lærte hun å lage smykker mens skravla gikk med pasientene.
- Du vet, det å sitte og jobbe med ting mens du prater med folk. Man blir så åpen. De fortalte meg livshistoriene sine, enda jeg ikke var gamle jenta.
Gro tar en god slurk av pappbegeret med svart kaffe. Akkurat som omgivelsene, er ikke klærne til Gro tipp-topp moderne. Det er noe tidlig nittitalls over den lakserosa bomullsjakken og den matchende ankelbuksen. Klokken har sportspreg, og det rufsete, smått grånende håret er samlet i en enkel hestehale.
Hun ser alvorlig ut i luften gjennom de innfatningsfrie brillene.
- Jeg lærte mye om mennesker. Det å se det positive i folk, selv om de opptrer irrasjonelt i perioder. Jeg fikk en veldig respekt for at vi er forskjellige.
IKKE RUSS. Så vet Gro noe om det å være litt annerledes selv også. Da hun var førsteklassing på Solberg barneskole på Dikemark, var hun ikke særlig fornøyd med tilværelsen.
- Jeg var veldig deprimert, gråt mye og kjedet meg. Så jeg ble testet og begynte i andre klasse etter noen måneder.
Dermed gikk Gro glipp av én viktig ting; undervisningen i skjønnskrift. I tillegg er hun keivhendt, noe som gjør at hun blir fort sliten av å skrive. Da er PC-en god å ha.
Men tilbake til selvstendige mini-Gro. Ikke tro at dette var siste gang hun var misfornøyd med skolen. Da hun var femten, flyttet hun alene på internat i Bø i Telemark for å gå på gymnaset. Og sluttet etter to år.
-Jeg var ikke russ i det hele tatt. Jeg sluttet etter andre klasse og tok resten av eksamenene som privatist. I tillegg fulgte jeg undervisningen i historie grunnfag på distriktshøyskolen.
BYGDEJENTE. Men i Bø ble hun. Ikke engang studier på Blindern klarte å rive Holm vekk fra Telemarksbygda.
- Jeg grudde meg til å flytte til byen. Derfor pendlet venninnen min og jeg til Oslo annenhver uke, og tok notater for hverandre.
- Var det en kjæreste som holdt deg der?
- Å nei, nei da.
Kanskje var det kollektivet. Du kan jo selv tenke deg hvilke tema som ble diskutert da Gro Holm, og Olav Versto bodde under samme tak.
Så ringer mobilen igjen.
- Ja, det er Gro.
-..
-Du, vet du hva. Jeg så det, men jeg trodde jeg skulle få veldig god tid. Men så renner det inn med små-ting, ikke sant.
BIZZZZI BEE. Det gjør det hele tiden. Gros avtalebok er stappfull, særlig nå som hun avslutter én jobb og skal ta over en annen. Det er møter dagen lang, i tillegg til at pressen vil ha sin bit av henne.
Når Gro trykker på hadet-knappen på mobilen, legger hun resolutt hodet i armene og tenker så man nesten kan høre at det knaker. Hun konsentrerer seg intenst for å finne ut om hun har dobbeltbooket. Etter noen sekunder fyker hun opp igjen med et lettet drag over ansiktet. Det gikk bra denne gangen.
Men vi er nødt til å snakke om det: Tiden som ikke strekker til. Siden hun ble skilt fra Trond Nordby for tre år siden, har hun praktisk talt vært alenemamma. Med Kai i Belgia, sjefsjobb i NRK og tre døtre, skulle døgnet helst hatt flere timer. Knekken kom for halvannet år siden.
- Jeg ramlet i januar og fikk en hjernerystelse. Etter det var jeg sykmeldt i ett år, så det var nok mer enn bare den hjernerystelsen.
- Var du utbrent?
- Nei, det tror jeg ikke.
Sier Gro med nettopp den autoriteten som er så karakteristisk for henne. Man kan ikke annet enn å tro hundre prosent på det hun sier.
- Men jeg var sliten. Jeg husker at jeg gikk alene på fjellet i 14 dager i fjor sommer, og etter det hadde jeg ikke vondt i hodet lengre. Men det tok altså enda et halvt år før jeg var tilbake i full jobb igjen.
MOSCOW CALLING. Det er ikke så vanskelig å forstå at det kunne bli for mye. Da krigen i Irak brøt ut i mars 2003, overnattet Gro i en av NRKs garderober hele fire netter i løpet av én uke. Det eneste lyset som var der kunne ikke slokkes. Men antakelig fikk hun sove likevel, siden hun la seg klokken ett og sto opp i femtiden igjen. Alltid klar for en ny analyse eller kommentar.
Hun har valgt det selv. Nyheter har alltid interessert henne, særlig dersom ingrediensene er krig og konflikt.
- Jeg er ingen typisk parkettreporter. Det er spennende med konflikter, krig og etniske skillelinjer. Jeg ønsker å gripe kompleksiteten i sånne samfunn, og jeg liker meg under litt rufsete forhold.
Selv sier hun at engasjementet begynte med EF-valget i 1972, og at det siden «bare har vært sånn». Da hun bodde i Bø var hun leder for SV-ungdommen i to år. Senere fulgte samfunnsvitenskapelige fag på Blindern. Det endte med et halvferdig hovedfag i statsvitenskap.
-Det var om problemer med nasjonalisme i Baltikum. Jeg ville finne ut hva folk egentlig tenkte. Men i 1988 ble Folkefronten dannet, og plutselig torde folk å si hva de mente offentlig. Da følte jeg meg litt snytt.
Så ble det Russland i stedet. Bortsett fra Dostojevskij-påvirkningen fra faren sin, var det mer eller mindre tilfeldig at småbarnsmoren Gro havnet som korrespondent i Moskva i 1994.
- Jeg var leder for Fellesrådet for det sørlige Afrika fra 1979 til ‘81. Men jeg tenkte at jeg ville nærme meg Europa, lære meg russisk og lære mer om nasjonalisme. Jeg så på kartet, og der var Sovjet. Jeg hadde aldri vært der, og kjente ingen der.
Det er litt som Columbus og egget. Gro bare gjorde det andre snakker om å gjøre.
Men det ble altså en dramatisk start på Moskvaoppholdet. Ikke bare måtte hun lære seg hverdagslige ord som stekepanne på russisk – gloser som «å skyte raketter ut fra en undervannsbåt» fra språkkurset i Forsvaret var ikke mye nyttig å kunne.
Så var det Estonia-forliset. Da båten deres endelig la til land i Helsingfors noen timer forsinket, begynte det å haste med å komme seg til Moskva – før flyttelasset. På vei fra St. Petersburg til Moskva var den lille familien vitne til tre dødskrasj – med en ammende Gro i baksetet.
- Det var veldig dramatisk, og det var litt sånn at jeg lurte på hvordan fortsettelsen kom til å bli.
- Angret du?
Jeg angrer i det jeg spør. Svaret er selvsagt nei.
RUSSISK TITANIC. De fire årene i Moskva satte sine spor i familien Holm. Gros eldste datter, Minda (16), snakker flytende russisk den dag i dag. De to yngste, Katja (13) og Hedda (11), har nok glemt det meste. Selv om de i mange år så Leonardo DiCaprio dubbet til russisk i – ironisk nok – forlisfilmen Titanic.
Det er ikke bare på dét punktet at døtrene ligner på sin mor. Minda er leder i Rød Ungdom i Asker og Bærum, og minstejenta Hedda følger nøye med på Dagsrevyen. Under valget i USA kommenterte elleveåringen uoppfordret at hun syntes det skortet litt på familieverdiene i NRKs dekning.
Også Katja tar etter sin mor – bare på en litt annen måte. 13-åringen er interessert i dans og musikk. Gro Holm er nemlig, ifølge en venninne, «en meget habil springardanser».
- Kai har fortalt at dere gjerne kan sette på en CD og danse i et par timer?
For første gang under intervjuet blir Gro litt satt ut. Og endelig mykner furene i pannen.
- Ja, det er sant! Men jeg kan ikke akkurat si at vi danser springar. Og ikke vals. He, he. Det kommer an på hvor mange barn som er til stede!
SKREKKEN. - Ja, det er Gro?
Selvsagt ringer den igjen. Denne gangen er det Dagsrevy-sjef Grethe Johnsen som lurer på om de ikke skal ha møte snart. Det skal de.
Gro skal bare fortelle meg hva hun er redd for først. Noe som er et helt naturlig spørsmål til den som var i Tsjetsjenia da kampene sto på som verst, som var der da Estonia forliste, som lenge har jobbet i en mannsdominert og prestisjefylt avdeling, som har rapportert fra mang en konflikt, som har hoppet i både strikk og i fallskjerm, som liker seg når ting er litt rufsete rundt seg.
Og som nå er sjef i en avdeling hvor ingen blir puset med. I tillegg drømmer hun om en helvetesuke med minimalt med søvn og mat – bare for å teste sine egne grenser.
Gro Holm slenger mobilen ned i vesken, kikker i pappbegeret for å se om det er noe kaffe igjen og griper tak i vesken. Og svarer.
- Jeg blir litt svimmel når jeg klatrer, så jeg har nok litt høydeskrekk.