Forsvaret er viktig for meg. For landet. Og for dem som tjenestegjør. Forsvarets mannskaper burde også få respekt fra våre parlamentarikere, noe som helt sikkert er gjeldende hos de fleste av dem som sitter på Stortinget.

Men ikke hos alle.

Tidligere justisminister Per-Willy Amundsen har på sin egen Facebook-side servert uttalelser som en kan sette spørsmålstegn ved. I saken om gratis bind og tamponger til kvinner i forsvaret, skriver han: «Noe sier meg at ideen om verneplikt for kvinner i frontforsvaret ikke nødvendigvis var den mest gjennomtenkte.»

Jo da, dette er gjennomtenkt. Viktig og riktig. At forsvaret nå imøtekommer Tillitsvalgtordningen i Forsvaret (TVO), er bra. Kravet om gratis bind og tamponger er ikke urimelig. Det handler om vilje til å tilrettelegge og organisere.

Amundsen er ikke bare opptatt av bind og tamponger. Gjennom innlegget etterlater et inntrykk av at kvinner ikke kan være blant «de beste folkene til jobben i front.» Amundsen trekker fram at det er ulike fysiske krav for en mann og en kvinne.

Selvfølgelig er det slik, men å være en operativ, godt drillet og trent soldat, handler ikke bare om hvor mange kilo du har i sekken, eller hvor mange pushups eller hang-ups man evner å ta. I det moderne forsvaret trengs det også analytiske evner. Det trengs ferdigheter i å gjøre flere ting samtidig. Man må kunne samhandle. Lede. Ta ansvar og ikke minst evne å ta viktige avgjørelser under press. Dette klarer kvinner like godt som menn.

I den siste setningen i innlegget skriver Amundsen: «Men for all del. Det er sikkert bedre å late som problemet ikke eksisterer.»

Hva mener egentlig Amundsen her? Anser han det som et problem med kvinner i forsvaret, eller er problemet at kvinner og menn har forskjellig fysikk? Hva vil han egentlig fram til?

Kvinner i Forsvaret har vært en suksess. Tidligere forsvarssjef, Haakon Bruun- Hanssen, sier at kvinnelige soldater er en ressurs. De kvinnelige vernepliktige soldatene er dyktige og tilegner seg ferdigheter som kan sidestilles med hva en mannlig soldat kan utføre. Tradisjonelt har det vært en utbredt skepsis til kvinner i forsvaret, men dette er under endring. I 2013 fattet Stortinget vedtak om kjønnsnøytral verneplikt, og dette ble igangsatt i 2016. Bruun-Hansen framholder at samarbeidet i avdelingene, miljøet og holdningene har blitt langt bedre etter at det ble vernepliktige kvinner i tillegg til menn. I dag utgjør kvinneandelen rundt 30 prosent.

Åpningen for kvinner i forsvaret har skjedd gradvis, og flere kvinner går til topps i det militære hierarkiet. Eksempel på dette er at Louise Kathrine Dedichen er sjef for den norske militærmisjonen ved Nato hovedkvarteret i Brussel.

Det er fremdeles for få kvinner som gjør karriere i forsvaret. Befalsskolene har fremdeles en vei å gå da den kvinnelige andelen bare er på kun 12 prosent. Ved Krigsskolen nærmer man seg målet om 30 prosent. Forsvaret har også måtte jobbe med utfordringer knyttet til seksuell trakassering og seksuelle overgrep. Her trengs det en kraftig holdningsendring og virksomme tiltak for å få bukt med problemet.

Per-Willy Amundsen burde ta en tur ut til avdelingene våre. Snakke med soldatene, kvinner som menn. Han burde med egne øyne observere kvinner utføre stridsteknikk, og ved det få en erkjennelse av at kvinner utfører soldatferdigheter i henhold til gjeldende standarder. Han burde overvære den rådende praksisen i felt, på skytebanen og i garnison. Der vil han oppdage at morderne krigføring er mye mer enn muskelstyrke og hurtighet.

Per-Willy Amundsen sitter fast i de gamle mytene om kvinner i Forsvaret. Hos de aller fleste har debatten om kvinner har en plass i Forsvaret, stilnet. Disse holdningene er et tilbakelagt stadium. I fortsettelsen handler det om at vi skal ruste opp Forsvaret til å gi unge kvinner og menn muligheten til å gjennomføre verneplikten på en god måte. Vi trenger forsvaret. Vi trenger soldatene våre, og vi trenger politikere som kan evne å gi soldater i inn- og utland kred. Å henge seg opp i sanitærartikler og fysisk styrke, blir for snevert.