Gå til sidens hovedinnhold

Pandemien har vist at vi må revurdere smittevernlovverket

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forhåpentligvis nærmer vi oss starten på slutten av det pandemihelvetet vi står i. Det har vært en forferdelig tid for alle de som har mistet noen nære, de som har blitt alvorlig syke, elever som har mistet skoletid, studenter som har fått ødelagt starten på voksenlivet og for mange, mange flere. Og: det har vært – og er – tungt for de fleste av oss som er næringsaktører.

Når vi evaluerer hvordan pandemien har blitt håndtert, bør en av de første vurderingene være hvorvidt dagens smittevernlovverk er tilstrekkelig finmasket til å være et godt verktøy for å håndtere pandemier av et slikt omfang som vi ser nå. Ifølge smittevernloven er det kommuneoverlegen som har det meste av ansvaret og som har en ganske vidtrekkende fullmakt til å innføre tiltak. Og det er også kommuneoverlegen som står for det forberedende arbeidet før kommunens valgte representanter fatter forebyggende vedtak. I tillegg kan kommunen opprette smitteverngrupper, som i stor grad blir sammensatt av helsefaglig kompetanse, og kun det. Når inngrepene er så altomfattende som det har vært i denne pandemien, er dette neppe tilstrekkelig.

Utfordringen ligger ikke først og fremst i de «enkle» beslutningene. At man skal stenge ned samfunnet, eller deler av samfunnet, i en gitt periode, er svært inngripende, men i en uoversiktlig pandemisituasjon, og særlig i møte med en sykdomsvariant vi kjenner dårlig, kan det være helt nødvendig. Og det er en beslutning som må fattes raskt og på rent helse- og smittevernfaglig bakgrunn.

Problemene oppstår når man av smittevernhensyn tar i litt ekstra for sikkerhets skyld, uten å kunne belegge at enkelttiltak gir den virkningen man ønsker og uten å forstå konsekvensene. Slik smittevernmyndighetene er sammensatt er de for eksempel ikke tilstrekkelig kjent med næringslivets dynamikk og behov.

Dette gir en risiko for at tiltak som rammer næringslivet får en uforholdsmessig stor konsekvens. Enda verre er beslutningene der man i en slags misforstått velvillighet stenger bare litt, for eksempel at man tillater matservering men kun uten alkohol. Eller der man kommer med sterke anbefalinger, som medfører omsetningssvikt, men ikke vedtar stenging, som ville kunne gitt erstatning og påberopelse av force majeure.

I vårt system er mange av de inngripende beslutningene lagt til de politiske organene. Men politikere, særlig i en politisk organisering der politiske verv primært er en fritidsinteresse, er prisgitt de faglige anbefalingene som blir gitt. Og når disse utarbeides av et fagmiljø med et snevert faglig fokus, blir nødvendigvis og anbefalingene farget av dette. Dette gjelder både lokalt og nasjonalt. Vidtrekkende konsekvenser på andre samfunnsområder, uforutsette konsekvenser og andre helsekonsekvenser enn de rente smittvernsrelaterte blir i liten eller ingen grad medtatt. Denne fundamentale kompetansemangelen gir seg utslag på mange måter.

Et eksempel: Da jeg som gründer i vår fikk beskjed om at næringslivet skulle få åpne opp, ble jeg selvsagt lettet. Men siden ett av selskapene jeg driver ikke passer helt inn i de nasjonale kategoriene som FHI bruker, måtte jeg be om en bekreftelse på at det også gjaldt oss. Svaret jeg fikk var ganske symptomatisk. Vår lokale helsemyndighet mente nemlig at min næringsvirksomhet ikke var næring (!) men en fritidsaktivitet. Jeg reagerte selvsagt på dette, og ba om en ny vurdering. Svaret var at dette måtte kommuneadvokaten ta stilling til.

Vi fikk til slutt åpne. For oss betydde det en uke med tapt omsetning, av én eneste årsak, manglende kompetanse. Men sånn blir det nødvendigvis når helsefagkompetansen i kommunen som er satt til å håndtere et regelverk som går utenfor det rent helsefaglige.

Jeg tar ikke til orde for at leger ikke skal ta smittevernbeslutninger. Men når konsekvensene er så vidtrekkende som det har vært under denne pandemien, så må også andre perspektiver blir vektlagt. Og de må løftes inn av kompetente fagpersoner. Jeg har ikke svar på hvordan, men slik det i dag er fungerer det ikke.

Derfor mener jeg en nødvendig konsekvens av pandemien må bli en revidering av smittevernlovverket. Enten slik at man sikrer at smittevernrådene får en bredere sammensetning med ulike typer kompetanse som utfyller hverandres blindsoner, eller at man etter en pandemis innledende faser får på plass strukturer som sikrer en bredere tilfang av fagkompetanse, det være seg næring, psykisk helse, utdanning og lignende.

Slik kan vi bidra til at neste pandemi reduserer uønskede konsekvenser for samfunnet som helhet, og at vi da lykkes like godt med å redde arbeidsplasser og livsverk som vi har vært til å redde liv under koronahåndteringen.

LES OGSÅ:

Les også

Er du kunde i denne banken? Da tjener de rått på deg

Les også

Drammenserne vil ha mer hjemmekontor - Karolina (31) ønsker seg en hybridløsning

Les også

Halvparten av koronastøttede bedrifter gjorde det bedre i 2020 enn året før

Les også

Måtte stenge etter to uker – nå smiler han igjen

Kommentarer til denne saken