Norge mangler fagarbeidere innen en rekke yrker, og både næringslivet og det offentlige opplever store rekrutteringsproblemer.

Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) kan vi allerede i 2035 mangle rundt 100.000 fagarbeidere. Dette gjelder for flere viktige yrker vi er avhengige av for at samfunnet skal gå rundt, men de største utfordringene finner vi innen helsesektoren og bygg- og anleggsbransjen. Vi kan mangle hele 18.000 årsverk i helse- og omsorgsrelaterte yrker innen 2035. Særlig i distriktene er dette et allerede stort og økende problem. Derfor må vi nå bli enige om årsakene og stake ut konkrete løsninger.

Koronapandemien har for alvor avdekket hvor avhengige vi er av arbeidsinnvandring. Det må vi gjøre noe med.Løsningen må være å utdanne flere fagarbeidere selv og sikre høyere lønn og bedre arbeidsvilkår.

Lønns- og kostnadsnivået vi har i Norge er på europatoppen. Det gjør Norge attraktivt for billig arbeidskraft fra andre land, og gjennom EØS-avtalen har Norge fri flyt av arbeidskraft over landegrensa. Problemet er ikke arbeidsinnvandringen i seg selv, men systemet med fri flyt, useriøse aktører og mangel på kontroll som utnytter de som kommer hit for å jobbe. Derfor presses lønn- og arbeidsvilkår ned.

Midlertidige ansettelser, bemanningsbyråer og svekkelse av fagforeningsmakt brer om seg i Norge. Dette ser ungdom. De ser at lønna i praktiske yrker som tømrere, murere, renholdere, lastebil- og trailersjåfører, frisører, servitører osv. ligger langt lavere enn gjennomsnittslønna i Norge.

Løsarbeidersystemet brer om seg og har angrepet bransje etter bransje. Vi får derfor ikke flere til å ta yrkesfag og økt rekrutteringen av norske fagarbeidere hvis vi ikke får kontroll på den frie arbeidsinnvandringen. Alle som jobber i Norge skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår, det skal kunne kreves formell fagkompetanse i form av f.eks. fag- eller svennebrev og vi må sterkt begrense muligheten for innleie av arbeidskraft. Faste og hele stillinger skal være hovedregelen. Lønns- og arbeidsvilkår er helt avgjørende for å heve anseelsen og få flere ungdommer til å velge yrkesfag.

I dag er skolen for teoritung. Det må endres. Fra de er født må barn få høre at det å bygge hus, kjøre lastebil, jobbe i butikk eller kjøre gravemaskin er like bra og viktig som et akademisk yrke. Undervisninga må bli mer praktisk. Ikke alle klarer å lære ved å sitte inne i et klasserom i seks timer og lese i ei bok. Gi lærere rom for å ta med elever ut av skolen, la elever få jobbe i en bedrift istedenfor å kjefte på dem fordi de ikke takler teoriundervisning, få flere yrkesgrupper inn i skolen og gi de praktisk-estetiske fagene mer plass og respekt.

I Sveits velger ca. 2/3 av ungdom yrkesfag. I Norge rundt halvparten. Gitt det behovet vi har, burde Norge ligge på samme nivå som Sveits. Når vi da også vet frafallet er størst på yrkesfag og at kun 59 prosent fullfører yrkesopplæring i løpet av fem år, så er det alarmerende. Årsakene her er sjølsagt mange og sammensatte, men for mye teori og lite praksis, dårlige utsikter for lærlingplass og arbeidsplass senere er blant disse.

Derfor må det bli mindre teori og mer praksis på yrkesfag. Elever må tidligere få komme seg ut og bruke hammeren og kjøre gravemaskin. Det kan vi blant annet gjøre gjennom å tilby flere vekslingsløp, der elever kan veksle mellom å være ute i lære og skole omtrent fra dag én. Vi må flytte mer av opplæringen ut i bedrift.

Et glimrende eksempel på dette har vi fra Kongsberg. Her foregår opplæringen for VG2 Industriteknologi i industrilokaler sammen med lærlingbedriften Kongsberg Technology Training Centre AS; K-Tech. Her har man tett kontakt med kompetansemiljøet i teknologiparken og tilgang på siste nytt av produksjonsutstyr.

Et annet eksempel er fra Bergeland vgs. i Rogaland hvor man har flytta undervisningen i programfagene ut i bedrift. Elever som går helse- og oppvekstfag får undervisningen ute i bedrift, på f.eks. en skole eller i en barnehage. Elevene får tett oppfølging av faglæreren som også er med ut der den praktiske undervisningen skjer. Dette sikrer god teoretisk forståelse av de praktiske erfaringene, og det hindrer at elevene blir en belastning for praksisbedriftene som tar imot.

Videre må vi sikre gode etter- og videreutdanningsmuligheter også for fagarbeidere, blant annet gjennom et bredt tilbud ved fagskolene. Studier viser at 70 prosent av studentene blir værende i regionen man har gjennomført studiene, 80 prosent hvis man i tillegg er født der. Det uttrykker et behov for mer desentralisering. Når man i sin tid opprettet distriktshøgskolene over alt over hele Norge, så var det for å fôre de ulike regionene med arbeidskraft etter utdanning. Et glimrende eksempel er den helt ferske opprettelsen av reiselivsfagskolen på Geilo. I en region hvor reiselivsnæringa sysselsetter tre av ti innbyggere, vil dette kunne bidra enormt.

Det er ikke for sent å gjøre noe med det økende behovet for flere fagarbeidere, men det haster. På tide å gjøre noe med det.