Politiet må konsentrere seg om kriminelle bakmenn, ikke om ungdom med to gram cannabis i lomma

Av
DEL

MeningerPolitiførstebetjent Rune Fiskum skrev om rusreformen i Drammens Tidende i slutten av uken som gikk. Han spør om samfunnet vil være tjent med avkriminalisering av rusmidler. I motsetning til førstebetjenten mener jeg det er tydelig at svaret er ja.

Essensen er følgende: Vi må slutte å snakke om ruspolitikken som om alkohol ikke er en del av det, og som om straffepolitikken fungerer. Begge deler er usant.

Fiskum er bekymret på grunn av skadevirkningene av rusmidler, så la oss snakke om skadevirkningene. Analysen «Drug harms in the UK» av Nutt mfl. i et av verdens eldste medisinfaglige journaler, The Lancet, har gjort nettopp det. På toppen av lista troner alkohol, med et skadenivå for seg selv og andre på over 70 (av opp til 100).

Deretter kommer (i synkende rekkefølge) heroin, crack, metamfetamin, kokain og tobakk, sistnevnte med et skadenivå på rundt 26. Først nede under 10-tallet finner vi ecstasy (MDMA) og LSD, nærmest utelukkende med skadepotensial for brukeren selv.

I dag har vi altså lovlige rusmidler med større skadepotensial enn de forbudte, utrolig nok.

Til tider virker det som om vi har glemt hvorfor alkoholforbudet i Norge ble avskaffet. Det kan være på sin plass å minne om at forbudet ga oss økt smugling, mer hjemmebrenning og stor økning i antall innsatte i fengslene. I tillegg rammet det sosialt skjevt, ettersom det i stor grad var de fattige som ble utsatt for alkohol med dårlig kvalitet.

Jeg kan si meg enig i Fiskums beskrivelser av skadevirkningene til kokain, men alle rusmidler kan altså være farlige. Vi lurer oss selv og samfunnet ved å late som at de alle er like farlige og dermed burde være like forbudt.

Fiskum skriver at han vil forsøke å hjelpe folk med et rusproblem, samtidig som han opplever at «De fleste jeg har vært i kontakt med som bruker narkotika, har intet ønske om hjelp med sitt rusproblem. De aller fleste ser nok heller ikke sitt eget problem».

Jeg mener at å hjelpe folk med et rusproblem burde være overlatt til helsevesenet, slik rusreformen legger opp til. Politiets hjelp har tvert imot gitt oss følgende avisoverskrifter de siste årene:

  • «Jente (15) anmeldte overgrep – fikk bot for hasjrøyking» – VG 13.2.18
  • «Sønnene til Knut mistet lappen fordi de hadde røykt hasj. Den ene tok livet sitt» – BT 4.2.17
  • «Flere unge blir tatt for cannabis på østkanten – selv om det røykes mer i vest» – NRK 6.11.19

Vil vi bygge opp under en ruspolitikk som både rammer sosialt skjevt og lar politiet spille hasard med livene til unge folk for å pynte på oppklaringsstatistikken? Jeg mener svaret er opplagt. Strafferegimet skader mer enn det hjelper. Rusreformen er overmoden.

Fiskum trekker også fram hvordan organiserte kriminelle miljøer rundt narkotikasalget trekker til seg sårbare ungdommer, og jeg deler fullt ut denne bekymringen. Jeg er enig i at vi må fokusere mer på de kriminelle miljøene og mafiavirksomheten som ligger bak narkotikahandelen, men jeg mener at det helt tydelig gjøre best ved å frigjøre politiets ressurser fra å gå etter brukere.

Gjennom rusreformen kan vi endelig flytte behandlingen og reaksjonen på rusbruk til helsesektoren, slik at helsevesenet kan gjøre det de gjør best: behandle og forebygge. Til gjengjeld kan politiet gjøre det de gjør best: gå etter de kriminelle miljøene og bakmennene. Jeg tror det har vært en tabbe å la politiet ta en stor rolle i forebyggingsarbeidet mot rusbruk, som til dels har bidratt til å bryte ned tilliten mellom politi og ungdom. Det har kanskje hatt visse likhetstrekk med om man skulle latt kirken drive seksualundervisning. En upartisk, kunnskapsbasert og medisinsk forankret forebygging vil utvilsomt gi bedre resultater og gi ungdom et sunnere syn på farene ved feil eller for stort rusbruk.

Fiskum, i likhet med mange andre straffetilhengere, trekker fram den relativt lave rusbruken blant ungdom i Norge. Dersom vi skal tilskrive dette straffepolitikken, ber jeg straffetilhengerne også ta eierskap til våre rundt 280 overdosedødsfall hvert år, der vi ligger solid plassert i europatoppen.

Til sist er det viktig å nevne en helt sentral ting. Fiskum sier i en reportasje på nyhetsplass i Drammens Tidende at «Målet til samfunnet bør jo være at færrest mulig bruker narkotika når vi vet hvilke følger dette får for individet, familien og samfunnet som helhet».

Svaret er nei. Visjonen om det narkotikaløse samfunnet er en bløff. Det burde være en selvfølge, men det kan ikke sies ofte nok, at målet med ruspolitikken må være skadebegrensning. At flest mulig får best mulig hjelp, og at vi forebygger bruk på riktig måte.

Bare prøv å bytte ut ordet «narkotika» i sitatet over med «alkohol». Plutselig blir det kanskje litt tydeligere hvor urealistisk en slik målsetting er. Rusmidler finnes, og vil alltid finnes. Vi burde forme politikken til å begrense de negative konsekvensene best mulig i tråd med den kunnskapen vi har, ikke straffereaksjoner for å kontrollere folk til å handle slik vi ønsker.

Vi må slutte å snakke om ruspolitikken som om alkohol ikke er en del av det, og som om straffepolitikken fungerer. Begge deler er usant. Vi skjønte at alkoholforbudet gjorde vondt verre, og avholdsbevegelsen er nå lite mer enn en flekk i norgeshistorien. Det er på tide at forbudet takker for seg, slik at vi endelig kan hjelpe flere, redusere stigmaet rundt rusbruk, gi ungdom skikkelig informasjon fremfor skremselspropaganda, og endelig få politiet til å konsentrere seg om kriminelle bakmenn, ikke ungdom med to gram cannabis i lomma.

Innlegget ble først publisert på Nikolaisens facebookside.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags