I Barnevernsreformen Prop. 73 L (2016–2017) som Solveig Horne la fram 31. mars i år ble kommunens ansvar for det barnevernsfaglige arbeidet utvidet til i større grad å vektlegge tidlig intervensjon i den hensikt å forebygge, støtte og styrke barns omsorgssituasjon.

Kommunen gis et større økonomisk ansvar for hjelpetiltak i familien, samt for de mer inngripende tiltak som institusjon og fosterhjem.

Ved fosterhjemsplasseringer vektlegges ønske om i størst mulig grad å rekruttere fosterfamilier i barnets familie og nettverk, under forutsetning av at disse familiene vil tjene barnets videre utvikling og omsorgsbehov. Kommunen skal også sørge for oppfølging og veiledning av fosterhjemmene.  

Vi hører ofte om saksbehandlere i barnevernet som sier de har knapt med tid og korte frister å forholde seg til. De formidler at «de hører deg og ser deg, men har dessverre ikke tid til deg.»

I fellesorganisasjonens (FO) høringsinnspill til Prop. 73 L (2016–2017) ytres det bekymring rundt tallgrunnlaget som regjeringen har benyttet seg av. Regjeringen hevder at en saksbehandler i dag har i gjennomsnitt ansvar for 10 barn hver, og at de ikke burde ha ansvar for flere. FO viser på sin side til statistikk der saksbehandlere gjennomgående har ansvar for minst 20 barn hver. Hva gjør vi når barnas behov, vår kapasitet som saksbehandlere og de tilgjengelige ressursene ikke er i overensstemmelse? Vi trenger etter vårt syn å komme til enighet om en bemanningsnorm for de mest utsatte barna våre. Dette for at vi skal kunne «sikre barnet og familiens beste» gjennom «tid nok» til en bedre kartlegging, god relasjonsbygging og igangsetting av riktig tiltak til riktig tid.

Vi ønsker å utvikle oss til å bli dyktige barnevernsfaglige profesjonsutøvere som ser hvert barns unike behov.

Vi vet at de utsatte barna og familiene er eksperter på sine egne liv, og trenger derfor tiltak ut fra egne forutsetninger og livssituasjon. Vi har et ønske om å se hele barnet og alle dets ressurser, ikke bare deres utfordringer. Vi har et ønske om å se på det enkelte barnet og deres familier som samarbeidspartnere. Derfor ønsker vi å være lydhøre for det de selv definerer som sine behov og begrunnelsene for behovene. Vi vet at det å få være med å forme sin egen hverdag, vil kunne styrke selvtilliten og mestringsfølelsen hos både barnet og familien. Derfor ønsker vi å se barnet og familien som samarbeidspartnere og ikke «brukere av barnevernets tjenester»! Videre ønsker vi å være med på å formidle håp, redusere stress og samtidig våge å utfordre familien dersom vi som fagpersoner ser behov for endringer og tiltak som kan hjelpe familiene til et bedre liv.

Vi ønsker å ha «nok» tid til å møte usikkerheten, motsetningene og tilbakefallene som kan oppstå i samarbeidet med familier som trenger bistand fra barnevernet. 

Vi ønsker å «stå i det». Vi ønsker å være sensitive og følelsesmessige engasjert og derfor trengs det tidsmessige ressurser! Å se tar tid. Å lytte tar tid. Å skape gode relasjoner tar tid. Å kartlegge tar tid. Og tid trengs for å kunne belyse alle sider ved situasjonen til barnet og familien, noe som også inkluderer kontekstuelle forhold. Dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig og en plassering er det beste alternativet, har vi et ønske om å unngå flere relasjonsbrudd. Vi ønsker å finne gode fosterfamilier som vi aller helst ønsker skal være noen i nettverket eller i familien som barnet kjenner til fra før slik at vi sikrer kontinuitet i barnets utvikling. Vi ønsker så langt det lar seg gjøre å sørge for at søsken plasseres sammen og ikke skilles. Og vi ønsker så inderlig gjerne at vi kan være med på å tilby god oppfølging til både barn, fosterfamilie og den biologiske familien – slik at alle opplever seg ivaretatt. Vi ønsker en arbeidshverdag der vi kan tenke innovativt, nyskapende og kanskje «utenfor boksen», for å imøtekomme det unike som finnes i hvert enkelt menneskemøte. Vi har et overordnet juridisk ansvar for å utføre det barnevernsfaglige arbeidet på en riktig måte.

Den nye Barnevernsreformen sier at vi gjennom tidlig intervensjon og tettere oppfølgning skal kunne bidra til å gjøre en bedre jobb for alle de barna og deres familier som vi er satt til å hjelpe.

Reformen er god – men uten økte og øremerkede ressurser frykter vi at det kan bli en reform det er vanskelig å realisere.

Vi ønsker på vegne av morgendagens barnevern at det gis øremerkede ressurser og tilstrekkelig grad av bemanning slik at vi kan møte alle de vi er satt til å hjelpe med holdningen «jeg ser deg, jeg hører deg og jeg har tid til deg!»