Det er vanskelig å komme utenom at det har vært mye støy, rot og uforutsigbarhet i drammenspolitikken de siste par-tre årene. Den opprinnelige flertallsalliansen har gått i oppløsning, partier har blitt splittet, politikere har trukket seg fra verv de var forventet å fylle i fire år, og mye av energien går med til interne politiske stridigheter.

Mye av dette er sikkert både meningsfylt og spennende for de som befinner seg på innsiden av den politiske boblen, men er desto mer fjernt og uinteressant for den jevne drammenser, vil jeg anta. Og mest alvorlig – det går trolig på bekostning av Drammens utvikling og fremtid.

Problemene i drammenspolitikken skyldes ikke politikerne i seg selv. Det skyldes heller en politisk kultur og en styringsform som har fått utvikle seg umerkelig gjennom flere år, og som vi kan kalle «kvasi-parlamentarisme».

Den kommer til uttrykk ved at kommunestyret minner mer og mer om Stortinget, på den måten at man snakker om posisjon og opposisjon, det dannes politiske allianser der politiske verv byttes mot lovnader i en omfattende samarbeidsavtale og de som oppnår flertall forsyner seg med alle verv de har mulighet til å inneha.

Les også:

Vraket Arbeiderpartiet: – Nå skal vi bygge et politisk tyngdepunkt i sentrum

Dette er problematisk fordi Drammen kommune ikke har et ekte parlamentarisk styringssystem. Det aller viktigste parlamentariske elementet mangler, nemlig muligheten til å avsette den politiske toppledelsen gjennom mistillitsforslag eller kabinettsspørsmål.

Drammen kommune styres formelt etter «formannskapsmodellen», som bygger på ideen om at alle gode krefter skal forenes i lokalpolitikken. Vi finner igjen ideen i måten utvalg og komiteer sammensettes på, der alle partier deltar basert på sin relative oppslutning. Begrep som «posisjon» og «opposisjon» hører strengt tatt ikke hjemme i denne styringsmodellen, ei heller omfattende samarbeidsavtaler eller ekskludering av den såkalte «opposisjonen» fra sentrale verv. Hadde Drammens politikere tatt formannskapsmodellen på alvor, ville mye sett annerledes ut.

Jeg tror mange politikere i Drammen innerst inne skulle ønske seg en mer inklusiv politisk kultur og styringsform, der utvalg, formannskap og kommunestyre i større grad kunne fungert som politiske kollegier. Det betyr ikke at vi skal feie konflikter under teppet. Men til forskjell fra et parlamentarisk system, så er ikke konflikt og opposisjon noen sentral drivkraft i formannskapsmodellen. Her handler det mer om, så langt som mulig, å utvikle gode kompromisser mellom ulike hensyn, og gjennom dette skape en utvikling som flest mulig kan stille seg bak.

Det å endre politisk kultur eller uformell styringsform er svært vanskelig. Men om man vil, finnes det likevel muligheter. Særlig de største partiene har muligheter, og et tilsvarende ansvar. Uansett utfall av neste valg, er det helt sikkert at H eller Ap vil være nøkkelaktører på hver sin side av politikkens viktigste konfliktlinje. Derfor burde H og Ap vurdere å inngå en gjensidig forpliktende avtale om at ingen av de to partiene, uansett utfall av valget, kommer til å inngå i allianser med mindre et antall utvalgslederverv tildeles de som kommer til å utgjøre den såkalte opposisjonen.

Les også:

Høyre sprakk: Gikk mot eget parti om Glitre-fusjon

Den grunnleggende ideen er at partiene dermed forplikter seg til å hindre at «vinneren tar alt», som er et veldig typisk og svært problematisk trekk ved «kvasi-parlamentarismen».

En slik avtale vil forhåpentligvis påvirke alliansebyggingen i etterkant av valget, rett og slett fordi det blir litt mindre å forhandle om. Og det vil representere et lite, men helt avgjørende skritt i retning av formannskapsmodellens idégrunnlag. Noe sånt kunne fort blitt et betydelig bidrag til et mer effektivt politisk lederskap og et mer legitimt demokrati i Drammen.

LES OGSÅ: