Gå til sidens hovedinnhold

Politiske partier bruker sosiale medier til å påvirke og få kontakt med velgerne sine

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er valgår og de politiske partiene ser etter nye måter å nå velgerne på i sosiale medier.

Sosiale medier skiller seg fra tradisjonelle medier ved at de åpner for det som kalles interaktivitet og muligheten til å etablere egne nettsamfunn med et uendelig antall medlemmer nærmest gratis. Dette har gitt frivillige organisasjoner og interessegrupper med små ressurser muligheten til å spre informasjon og å påvirke politikken på en helt annen måte enn tidligere, og vært en viktig berikelse for vårt demokrati. Men, som jeg spør i et notat fra tankesmien Civita: har dette også ført til at makteliten kan påvirke oss som velgere på en helt annen måte enn tidligere?

Om bruken av sosiale medier i politikken er positiv for offentligheten og den offentlige debatten eller ikke, avhenger av hvordan vi definerer det offentlige rom og hvilke sider ved vårt demokrati vi ønsker skal fremheves eller ikke. Utviklingen fram til i dag må kunne sies å ha vært preget av en gradvis prosess hvor politikken og det offentlige ordskiftet er blitt mer og mer demokratisert gjennom bruken av sosiale medier. Men samtidig har forskere ved Institutt for samfunnsforskning vist at den nye offentligheten også preges av nye skillelinjer og dilemmaer som kan true det politiske ordskiftet.

En av utfordringene er utviklingen av det vi er blitt kjent med som ekkokamre, hvor likesinnede deler sine meninger og ytringer i et mer eller mindre lukket rom, og hvor de egentlig deltar bare for å få bekreftet og forsterket meninger de allerede har. Undersøkelser viser riktignok at de som primært søker likesinnedes argumenter på internett også diskuterer med personer de er uenige med og lærer noe av det, men problemet er at de i liten grad endrer mening av den grunn – hvis det å endre mening er et mål med en politisk debatt og dialog.

En slik skjeveksponering kan utfordre demokratiet fordi det kan føre til en tilbaketrekning fra det offentlige ordskiftet. Dette ser særlig ut til å kunne gjelde visse grupper i samfunnet, spesielt kvinner og personer med innvandrerbakgrunn, men et tøffere debattklima har også ført til at mange lokalpolitikere har trukket seg eller ønsker å trekke seg fra politikken. Hvis det skjer, må vi kunne stille spørsmål ved om økt bruk av sosiale medier i det politiske ordskiftet har en positiv eller negativ innflytelse på ytringsfriheten og derved på vårt demokrati.

Det samme gjelder det faktum at de politiske partiene i økende grad forsøker å styre den politiske debatten i sosiale medier. I forbindelse med kommune- og fylkestingsvalget i 2019, undersøkte NRK hvor mye de politiske partiene brukte på sosiale medier i valgkampen. Høyre var det partiet som totalt sett hadde det høyeste valgkampbudsjettet med 20 millioner kroner, hvorav to millioner gikk til digitale medier. Arbeiderpartiet brukte rundt åtte av totalt 18 millioner på annonsering, men var ikke spesifikke på hvor mye av dette som skjedde i sosiale medier. Det samme gjaldt de øvrige partiene, som i liten grad ville gå i detalj om hva valgkamppengene ble brukt til og for enkelte av partiene heller ikke hvor store budsjettene var.

Annonsering i sosiale medier, og påvirkning av de politiske debattene som foregår her, er blitt en viktig del av de politiske partienes kontakt med velgerne. Ved årets stortingsvalg vil mulighetene partiene har til å målrette annonser og kampanjer basert på spesielle kjennetegn ved velgerne gjennom sosiale medier kunne bli viktigere enn noensinne. Spørsmålet er om dette vil være en utvikling i demokratiets eller maktelitens tjeneste, og da særlig hvis de politiske partiene lykkes i å skape sine egne ekkokamre. Da vil ikke lenger media fungere som en fjerde statsmakt, som skal kontrollere den lovgivende, utøvende og dømmende makten i vårt liberale demokrati.

Kommentarer til denne saken