Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Sure kulturgubber fikk en ordentlig smekk på munnen da Drammen plutselig ble kåret til årets kulturkommune i Norge nylig.
Jeg tilhører en gretten gjeng av såkalte «kulturfolk» som har skravlet over konserthalvlitere, baksnakket på Facebook og åpenlyst debattert i ulike spalter om den snikende følelsen noen av oss sitter med: At kommunens politikere liker å si og late som at Drammen er en kulturkommune, uten at de egentlig tar de nødvendige grepene for å løfte kulturens anseelse og grunnleggende livsvilkår, både økonomisk og organisatorisk, i byen. Kultur er bra i festtaler og stort sett for dyrt resten av tiden.
Nå som Drammen offisielt kan smykke seg med tittelen «årets kulturkommune», til tross for spill i de lavere divisjoner på Norsk kulturindeks i flere år, må vel denne debatten være parkert en gang for alle. Eller?
Les andre spaltister:
Leste Coctail i Bragernes kirke
Tildelingen sist uke gjorde det nødvendig for meg å «gå i meg selv», som det heter. Jeg måtte blant annet lese om igjen tidligere kulturbetraktninger fra denne spalten. Jeg ser for eksempel at et tilbakevendende poeng er at drammensere som går på Elvefestivalen liker å drikke seg dritings og skravle i teltet framfor å bry seg om musikken. Dette må jeg nå ta høyde for at har endret seg bare i løpet av de siste par ukene.
Hvor og hvordan oppstår gapet mellom denne snikende, og muligens helt personlige, følelsen av at kultur ikke er så viktig i Drammen på den ene siden, og den prisen som Norsk Kulturforum (med Drammens egen stortingsrepresentant Kristin Ørmen Johnsen strategisk plassert i juryen) åpenbart mener byen fortjener fordi den tar kultur på alvor?
Konklusjonen er ganske enkel: Her har vi et klassisk tilfelle av at det snakkes forbi hverandre. Det koker stort sett ned til ett sentralt tema i den drammenske kulturdebatten: Politikernes vilje til å se på finansiering og ulike modeller for å styrke og fremme et bredt og aktivt kulturliv – også det som ikke er kommersielt selvfinansierende. Får kulturlivet like gode kommunale rammebetingelser som idretten?
Når en fremtredende kulturaktør som Kongsberg Jazzfestival-sjef Kai Gustavsen kommer ridende på en av sine mest benyttede kjepphester – at Drammen Scener er underfinansiert på en måte som går utover bredden (og smalheten, for så vidt) i byens kulturtilbud – så kritiserer han altså ikke Drammen Scener eller de som jobber der, men rammebetingelsene som de kommunale politikerne er ansvarlig for.
Debatten handler heller ikke om at det er for lite kulturliv i Drammen (det bugner) eller at det holder lav kvalitet. Mye av det holder tvert imot svært høyt nivå. På samme måte som debatten om Drammen Scener egentlig handler om rammebetingelser, handler debatten også om dette bugnende og ofte frivillige kulturlivets økonomiske mulighetsrom: At det skal gå an å skape arrangementer og berike byens kulturliv uten at initiativtakere og nøkkelpersoner selv må risikere gård og grunn for å kunne skape den type kultur som gjør at Drammen faktisk kan bli kåret til årets norske kulturkommune.
Forslaget om ambulerende tiltaksmidler har sirkulert en stund, men blir dette en viktig valgkampsak?
Såpass bør vi vel kunne forvente av politikerne i Norges beste kulturkommune. Siden det ennå er et par uker igjen av valgkampen, oppfordrer jeg Drammens Tidende til å stille politikere fra alle partier til veggs og gi dem følgende enkle spørsmål som de bør kunne svare klart og forpliktende på:
1. Bør bevilgningene til driften av Drammen Scener AS øke, slik at det lokale kulturlivet kan få bedre leiebetingelser i Drammens Teater og på Union?
2. Bør det opprettes en egen budsjettpost med ambulerende midler og prosjektstøtte, og i så fall hvor stor bør en slik pott være?
3. Hvis man må prioritere mellom å bevilge penger til bedre kulturskoletilbud i Nye Drammen eller en ny konsertsal med tilhørende øvingsrom i Drammen – hva haster mest?
Godt valg og god Elvefestival! Husk å høre litt på musikken også, da.
Det store paradokset i bompengedebatten er at motstanden er stor og bortimot tverrpolitisk
En ærlig beretning om alt som skjer i Drammen