Debatten om Buskeruds skjebne har låst seg inn i to fronter. En front som peker på økonomien og at vi taper penger ved å ha for små fylker, mens den andre peker på nostalgien og lokaldemokratiet.

Politiske redaktør i Drammens Tidende bryter denne fastlåste debatten i sin kommentar 27/1 der hun peker på en regionsreform helt ute av kurs. Redaktøren skal ha ros for å utfordre eget standpunkt og utforske andre perspektiver. Det tror jeg DTs lesere ønsker mer av.

Bakken kommer med et meget viktig spørsmål: «Trenger vi i det hele tatt fylkesleddet?» Dette er det riktige spørsmålet i saken om Buskeruds fremtid.

Vi bør følge opp med å spørre oss hvordan vi ønsker at Norge skal styres.

Det største problemet med regionsreformen var at man begynte i feil ende. Man tok for gitt at problemet med fylkesleddet lå i for få oppgaver og fylkenes størrelse, og at større fylker ville få mer legitimitet hos folket. Samtidig ser vi at Viken fortsatt ikke tar ansvar for noe så enkelt som fylkets sine gatelys i Drammen.

Min opplevelse er at Viken er mer irrelevant enn det Buskerud var, og mangler enda mer demokratisk legitimitet. Prosessen var «topp ned» og ikke forankret i folket.

Og der ligger problemet med styringen av Norge. Den er i økende grad «topp ned». Likevel ser ikke de makthaverne ut til å være styringsdyktige.

Her er noen eksempler:

  • I 2019 skrev DSB en rapport hvor pandemi og legemiddelmangel listes opp som krisene med størst sannsynlighet og konsekvenser. Likevel var vi totalt uforberedt på Wuhanviruset i 2020. Svært inngripende tiltak som følge av dette, har destabilisert samfunnet vårt.
  • I tiår har makthaverne ført en politikk som mange pekte på ville føre til strømkrise, og samtidig hevder energiministeren at man ikke kunne forutse konsekvensene. Resultatet er en facebookgruppe med over 600.000 medlemmer som følge av strømregninger som er uhåndterlige for innbyggere og næringsliv.
  • Bompengeopprøret i 2019 hvor årelange prosesser i Drammensregionen og påvirkningskampanjer fra myndighetene for bompengefinansiering kollapset, og bompakken ble forkastet. Hvordan kunne prosessen gå så langt?

Eksemplene viser avmakt og opprør og vitner om at noe er alvorlig feil i styringen av Norge.

Det må ikke være for langt mellom innbyggere og makthavere, og dersom utviklingen fortsetter risikerer vi at hele det norske demokratiet blir irrelevant.

I denne sammenhengen mener jeg Buskerud fortsatt kan være relevant og ha demokratisk legitimitet. Men det fordrer at organet gis makt som oppleves relevant for folket den er satt til å styre, og at avstanden ikke er for lang til representantene.

Ved å flytte reell makt fra Stortinget til fylkeshusene, og kommunene, vil kanskje signalene fra folket nå makthaverne før neste krise manifesterer seg og man kan kanskje unngå nye opprør.

Men stoler makthaverne på sin egen befolkning? Sentraliseringen av makten tyder på det motsatte.

LES OGSÅ: