Buskerud Bildende Kunstneres

November-utstillingen 2022

Lychepaviljongen, Drammens museum. Fra 30.11.2022 til 8.1.2023

Jeg hadde en historielærer på videregående som sa: Det eneste vi kan lære av historien, er at vi ikke lærer av historien. Denne pessimismen har dessverre rent meg i hu mange ganger i år, etter Russlands invasjon av Ukraina. Den pågående krigen har åpenbart også gjort inntrykk på mange kunstnere i (det som før het) Buskerud. For er det en rød tråd eller fellesnevner i årets November-utstilling, er det nettopp ulike uttrykk for fortvilelse og raseri over den farlige situasjonen, som den lille KGB-mannen fra Sankt Petersburg har påført verden.

En av dem som i mine øyne bringer størst autoritet til torgs når det gjelder å kommentere dette, er Lena Akopian. Født i Latvia i 1959, den gang en del av Sovjetunionen. Neppe tilfeldig at det nettopp er hun som mest direkte skjærer – med linoleumskniv – ut den angsten alle oppegående mennesker føler i 2022: De tre bildene hennes skildrer stridsvogner, krigsfly, men også enkeltmennesket (kanskje i Russland) som sitter foran en skjerm og blir gjennomboret av statspropaganda. Tittelen: «The sleep of reason produces monsters». Oversatt: Fornuftens søvn skaper monstre. Nettopp fornuft, innsigelser og det frie ord har lenge vært under jernskodd Putin-hæl i Russland. De tre linosnittene til Akopian er hovedsakelig i svart, passende nok; men hun insisterer også på antydninger av to andre farger; de Ukrainske gule og blå; en liten blå fugl forsøker i hvert av bildene å få krigsmaskinene i tale.

Evelyn Melsoms skulptur har en tittel som nærmest er en ønskedrøm: «Russisk tank i gjørma». Denne lille skulpturen er laget i tre, rustent metall og sand, og ser ut til å infamt bejuble de strandede fremrykkingene som den stakkars russiske ungdommen har måttet forsøke seg på innover i landet.

Er det feil at kunstnere tar stilling? Uttrykker raseri? Ikke når indignasjonen kjøres gjennom den nødvendige forvandlingsmaskinen: FANTASIEN.

Hilde Diesens skulpturer av historiebøker fulle av stikkende nåler er eksempler i så måte. Tittel: «DEN STORE KRIGEN bind 1, 2 og 3». Gamle bøker om krigen, brettet om til noe som kan minne om papirlykter. Men skal du bla i disse skulpturbøkene blir du fort blodig, utstyrt som de er med hundrevis av knappenåler. Du stikker deg på historien. For den er ikke over. Du trodde kanskje KRIGEN var noe man opplevde fram til 1945 i Norge? Tro om igjen. Vent og se. Kanskje skrives første kapittel i bind 3 nå.

Har det foregått en slags clairvoyant kommunikasjon mellom Diesen og Wenche Landaas? For sannelig har ikke Landaas også tatt utgangspunkt i bøker i sine skulpturer. Og den ene av dem stikker du deg også på, den andre … men vent; her må jeg ta høyde for at jeg har kommet i et underlig fortolkningshjørne. Påvirket av de mange krigs-kommentarer rundt meg. Den andre av Landaas skulpturer er et leksikon der sidene er revet og brettet slik at det stiger en atomsopp opp i midten, og igjen hører jeg min historielærers utsagn, noe forandret; leksikon? Bøker om krigen? Tro ikke at vi blir det spor klokere.

Hva ligger foran meg på gulvet? Om ikke svære flak av Ukrainske landsbyer, krakelert og sønderbombet, fra en krigsherre som nå ikke har annet å by på, enn terror fra luften mot sivile. Katrine Køster Holsts keramikkflak «Field» ga meg i alle fall den assosiasjonen.

Daina Deksne-Gundersens tekstilbilde «xxx» gjengir et russisk ordtak: «Hvis alle gir en tråd, vil stakkaren snart ha en genser». Men her er «genser» sydd over, og erstattet med «grense». Nok en klar melding til Putin. Du måtte over grensen. Men snart ser du kanskje din egen begrensning? At flere av trådene i dette tekstilet er gule og blå, er vel heller ikke tilfeldig.

Det var forfriskende og overraskende å møte årets November-utstilling, på tross av – eller nettopp på grunn av – at hovedinntrykket denne gang er ganske sint og fortvilet (også en del bilder som ikke har krigen som tema, er påfallende mørke og melankolske, som Morten Halvorsens sortgråe skogsmaleri eller Ingvar Gundersens «Farvelets rester»).

Finner vi likevel den rene glede (for den trengs også)? Ja, i Sigrid Øyrehagens «Sommer», med deilige flater av rosa, rødt og gult. Og humor? Anja Magners flagg med tittelen: «Fane for oss med knekte paraplyer».

Ja, Anja Magner, der sa du det, denne krigsvinteren. Det er mange av oss med knekte faner og paraplyer nå om dagen.