Rasismens #metoo er her - stå opp for de som rammes

Av
DEL

MeningerDet somstartet med politiets drap av George Floyd har kulminert i en kampanje ikke ulik den vi så i 2017 med #metoo, som også startet som en amerikansk bevegelse med en enorm bredde, der historier ble iherdig delt på sosiale medier.

Følgene ble enorme, og skyllet etterhvert også inn over Norge. Det rammet politikere, kollegaer og stjerner mange av oss lenge hadde sett opp til. Trolig har det også fått dypere følger, der mange nå tenker seg om en gang ekstra før de kommer med seksuelt krenkende kommentarer eller oppførsel.

Metoo-bevegelsen har lært oss noe om hvor dypt gammelt tankegods stikker. Forhåpentlig kan en lignende bevegelse nå vekke oss fra den rasismen som eksisterer i Norge, men da må vi alle være villige til å ta kampen sammen.

Vi har de siste dagene kunnet lese enkelthistorier fra kjente og mindre kjente personer som støtter statistikken om strukturell rasisme.

La oss først slå inn de åpne dørene: Norge er generelt et godt land for minoriteter å bo i, med en velfungerende rettsstat, et inkluderende demokrati og et godt utdannet politi. Vi har på langt nær de samme problemene som i USA.

Samtidig er det en grunn til alle de enkelthistoriene vi kan lese om. Og en grunn til at det ikke er noe tvil om at strukturell rasisme eksisterer også i Norge.

Alle har et ansvar for å fremme disse historiene som rammer blant andre idrettsstjerner, og å gjøre seg kjent med undersøkelsene som viser at 14,2 prosent av barna i barneskolen opplever negativ forskjellsbehandling ukentlig som følge av deres etnisitet, at det er i snitt 25 prosent mindre sjanse å bli innkalt til intervju hvis du har et «fremmedklingende navn» (prosentandelen er verre for menn enn for kvinner), at 20 prosent blir nekta å leie eller kjøpe bolig som følge av deres innvandrerbakgrunn, og at over en tredel av oss har utpregede negative holdninger til muslimer.

Om #metoo ikke rammet deg, håper vi du stod opp for de som ble rammet ved å fokusere på deres sak. Om #BlackLivesMatter ikke rammer deg, håper vi du gjør det samme. Du kan gjøre en forskjell ved å aktivt vise at du erkjenner statistikken på strukturell rasisme og enkelthistoriene som støtter opp om den.

Vi må stå sammen mot fordommer og diskriminering. Vi må sette fordommene til side og tenke oss om to ganger når det behøves. Vi må høre på de enkelte stemmene som et rop om hjelp og et håp om å bli behandlet for den de er, ikke ut fra hvordan de ser ut, hvilket navn de har eller hvor de er født.

For å kunne bekjempe rasisme må vi først erkjenne at rasisme finnes i Norge. Vi må utfordre hverandre, vi må støtte hverandre og vi må ha nulltoleranse for rasisme. Vi må også kreve systematiske endringer fra våre politikere.

Faren med saker som får stor medieoppmerksomhet er at man kan bli lei av temaet etter hvert. Slike bevegelser skal ikke bli kun en stor sak som man blir lei av. Vi hørte ofte «Nå er det nok #metoo». Vi må lære av dette og igangsette strukturelle endringer i det norske samfunnet. Vi må ikke la oss distrahere av statuer og Faulty Towers, for vi velger selv hvordan fokuset framover skal bli.

Som politikere har vi et særskilt ansvar. Vi må fokusere på løsninger.

Vi må oppfordre til at alle tar ansvar med å stå opp mot urett når den finner sted, å si fra og ikke være en passiv tilskuer, det være seg ved middagsbordet, i lunsjen på jobben, i vennegjengen eller på sosiale medier. Vi må sørge for at vi omgås hverandre, helst med folk som er forskjellige fra oss, og at vi bruker tida nå til å lytte og lære.

Vi må kreve at myndighetene innfører et kvitteringssystem for «tilfeldige» kontroller av politi slik at vi får tall på etnisk profilering. Vi må også anonymisere navn på søkere på den enkelte arbeidsplass før intervjurundene tar til slik at alle får samme mulighet til å stille til intervju. Vi må ta vare på varslerne. Varslerne skal ikke risikere å dolkes i ryggen. De må kunne trygt varsle det de opplever.

Vi må slutte å nominere personer med fremmedfiendtlig rulleblad til kommunestyre- og stortingsverv. Vi må slå spesielt hardt ned på rasistiske uttalelser når de har fått vår tillit. Som med mobbing, må vi ha nulltoleranse for rasisme. Vi må kreve at staten slutter å gi statsstøtte til fremmedfiendtlige organisasjoner slik som Human Rights Service.

Vi må sørge for et sterkt fokus på strukturell rasisme i skolen. Elevene må lære om den statistikken som finnes, fra andre land og Norge. De må se dette på tvers av fag og jobbe med løsninger. Her må et godt samarbeid til mellom lærere og foreldre, og mellom skoleledere og skoleeiere.

Vi må omstille oss. Både de som er ofre for fordommer og diskriminering, og de øvrige i samfunnet som står på sidelinjen passive og bivåner at dette skjer. Begge gruppene må lære å rope ut, varsle og stå opp mot urett.

Vi tjener alle på å leve i et samfunn hvor ingen blir undertrykt og diskriminert. Hat avler frustrasjon og sinne, og resulterer i mer og mer avstand mellom ulike grupper i et samfunn. Ingen av oss tjener på å leve i et sorteringssamfunn, med A- og B-lag. Vi må anse alle som bor i Norge som én gruppe, som nordmenn. Vi må behandle folk ut fra hva de sier og gjør, ikke ut fra hvilken etnisk gruppe de tilfeldigvis tilhører, hvordan de ser ut eller hvilket navn de har.

Alle skal ha like store muligheter til å lykkes i mulighetslandet Norge. Det er vårt ansvar som politikere å tilrettelegge for dette, men vi klarer ikke å ta kampen alene.

Det er enkelt å ta avstand fra rasistisk tankegods. Det er krevende å være antirasist.

Bli med på laget du også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags