Å fordømme krigen i Ukraina er ikke vanskelig. På samme måte som det heller ikke er vanskelig å fordømme okkupasjon og krig overalt ellers i verden.

Nordahl Grieg skrev i sin tid: «Krig er forakt for liv, fred er å skape».

Sylo Taraku prøver i Drammens Tidende å gi noe av bakgrunnen for Russlands invasjon i Ukraina. Han nevner korrekt maktbalansen i etterkrigstida som gjorde at begge supermakter, USA og Sovjetunionen, holdt hverandre i sjakk. Ingen turte å angripe hverandre fordi begge visste at angrepet ville bli gjengjeldt.

Med Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble denne situasjonen gradvis endret. Og dessverre, ikke bare på den idylliserende måten som Sylo Taraku beskriver. NATO, i motsetning til Warszawapakten, fortsatte å eksistere. Samtidig brøt USA/NATO inngåtte løfter om ingen utvidelse til land som tidligere hadde vært under sovjetisk innflytelse. Gradvis ble det skapt stadig større ubalanse i det maktforholdet som tidligere hadde forhindret krig. 14 tidligere «kommunistland» er i dag med i NATO. Det 15. landet, Ukraina, sto nå for tur.

For Russland var dette en eksistensiell trussel. NATO-raketter som fra Ukraina kunne ødelegge Moskva på fem minutter. Kanskje i hendene på en ny uberegnelig amerikansk president med atomknapp. Russland ville gå en usikker framtid i møte.

Under Cubakrisen i 1962 sto verden på randen av atomkrig. USA forlangte sovjetiske raketter fjernet fra Cuba. Sovjet ga etter. Nå var Ukraina blitt det «nye Cuba», den nye røde linjen. Russland krevde NATO-garantier mot ukrainsk medlemskap fordi sånt medlemskap kunne true Russlands grunnleggende sikkerhet.

I stedet for forståelse, ble Russlands krav bryskt avvist. Med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i spissen. Russland har aldri nektet verken Ukraina eller andre land i Øst-Europa å være en del av Europa. Men de krever, i likhet med andre, trygghet innenfor sine egne grenser. Ikke at nabolandene skal rustes opp og brukes som bruhode for ufred og krig.

USA har, som Russland, ingen ufravikelige prinsipper om folkerett når vitale interesser trues. Russland vil utvikle sitt land i fred, USA vil, med sine 800 utenlandske militærbaser, dominere verden. Ifølge den amerikanske tenketanken Rand Corporation, har USA som mål å splitte opp Russland i småstater eller gjøre landet til underbruk av USA.

En russisk leder av Jeltsins eller Navalnyjs kaliber kunne kanskje godtatt noe sånt, men ikke en russisk regjering med mål om å gjenreise nasjonens uavhengighet og stolthet.

Små land som grenser til supermakter/stormakter har ingen ubegrenset handlefrihet. De bør ikke føre en politikk på tvers av naboens tryggingsinteresser. Dette skjønte Gerhardsen-regjeringa gjennom sitt nei til amerikanske baser på norsk jord. I dag er situasjonen snudd på hodet. Om kort tid vil USA ha fire baser i Norge.

Stortinget har vedtatt å sende Ukraina våpen som skal brukes til å drepe russere. Kanskje godt nytt for våre egne våpensmier på Kongsberg og Raufoss, men ikke for oss som vil ha gode naboforhold og snarlig fred.

Dessverre stopper det ikke her. Nå skal Vesten boikotte de russiske nyhetskanaler RT og Sputnik. Dermed blir det enda vanskeligere for oss som ønsker mer balanserte synspunkter enn de som serveres av Sylo Taraku og våre massemedier.

LES OGSÅ: