DRAMMEN: There´s nothing so lonesome, morbid or drear. Than to stand in a pub with no beer. (Slim Dusty 1962).

Festen er slutt. Det er kakesmuler igjen. Men hei, det er helg! Og Drammen by tørrlegges først på mandag.

Inne på Ypsilon Bar sitter Terje Baltzersen (68) og heller seg et glass fra en flaske rød Imperial. Han startet Europris i 1992, solgte seg senere ut og gjorde det såpass greit i livet at han eier et hus i Spania og en penthouse-leilighet på Union Brygge. Nå har han tatt heisen fra sjette etasje og ned til sin lokale bar.

Saken fortsetter under bildet.

Han liker seg her. Ingen forstyrrende TV-skjermer som viser fotballkamper uten lyd, men fantastiske ansatte og den spanske vinen som bringer gode minner om ferier i eget hus ved solkysten.

Så kjøpte han seg også inn med en 15 prosent eierandel i sin lokale bar, bare to måneder før landet stengte ned for første gang.

Trist, men nødvendig

- Jeg gikk ikke inn på eiersiden her for å bli millionær, sier Baltzersen. Det hører med til historien at et søk i skattelistene vil avsløre at denne mannen allerede er mangemillionær, og nå vil han, som de fleste andre, at bransjen skal komme seg helskinnet ut på andre siden. I god dugnadsånd er også han positiv til kraftige tiltak.

- Dette er trist, men nødvendig. Likevel er ikke bransjen ansvarlig for noen store utbrudd. Det er helt andre miljøer som gjør at utelivet lider.

Bransjen har stengt ned før, men Ypsilon Bar-eier Anders Eriksen mener det nå er verre enn mars.

- Det er i alle fall mer dramatisk nå. Da hadde vi en sommer å se fram til. Nå har vi en lang og trist vinter i vente.

Saken fortsetter under bildet.

Meteren som vokste i 2020

Området mellom bardisk og bordene er avskjermet med sammenbrettbare og mobile skillevegger. Smittevern har stått i høysetet siden starten. Likevel, for utelivsbransjen har 2020 fortonet seg som en Christopher Nolan-film der tid, persepsjon og det metriske system kastes rundt i et kosmisk kaos.

- Meteren har faktisk blitt lengre de siste månedene, sier Eriksen.

- Hva mener du? Hvordan kan en meter vokse?

- Jo, meteren har blitt lengre. Før gikk den fra hode til hode. Nå er den fra skulder til skulder.

Ved et annet bord sitter ekteparet Mariann og Thomas Olsen. Hun jobber som lærer på ungdomsskolen, han med å selge industrigass. Hun er daglig i tett kontakt med et tresifret antall barn, han har brakkesyke etter evig hjemmekontor siden 12. mars.

- Det overrasker meg mest at all inntektsbringende næring som utelivet rammes, mens det legges til rette for stat og kommune. Hvorfor tar de ikke de fire ukene og stenger ned alt av barnehager og skoler igjen?, spør den gass-selgende ektemannen.

Struper næringslivet

- Altså, jeg har 120 unger rundt meg hele dagen, men så får jeg fra mandag ikke lov å ta et glass vin? Jeg skjønner ikke hvorfor de bare struper næringslivet, sier den undervisende kona.

Ekteparet bor i fjerde etasje på Union Brygge, og legger til at de selvfølgelig er med på dugnaden. Slik er det med alle Drammens Tidende snakker med denne fredagskvelden. En oppgitt korona-fatigue etterfølges alltid med å uttrykke forståelse. Dette er en dugnad. Vi er alle i samme båt. Vi holder avstand, spriter hender og gjør som best vi kan.

Inne på Union Scene er det duket for den første av helgens to forlengst-utsolgte konserter. Det lovlige antallet på 200 mennesker sitter på faste plasser med ansiktene vendt mot scenen.

Saken fortsetter under bildet.

På slaget ni entrer en alvorstung mann scenen. Han er ikledd en mørk dress med skreddersydd snitt og en diskret rød rose som stikker opp fra venstre brystlomme, plassert rett over hjertet. Han slår an tonen med elgitaren før Norges mest velkjente baryton runger utover lokalet.

Sivert Høyems stemme har en viss gravitas som forsterker alvoret. Før låt nummer tre bruker han imidlertid sin nordlandske sjarm til å løse opp stemningen.

Vi er alle i samme synkende båt

- Det kjennes som vi er om bord på Titanic. Vi får gjøre det beste ut av det.

Is this the place we used to love. Is this the place that I´ve been dreaming of? (Keane, 2004).

Erik Fosnes Hansens roman "Salme ved reisens slutt" fra 1990 handler om de syv musikerne som spilte videre mens skipet som ikke kunne synke, faktisk sank. 30 år senere står en enslig mann på scenen ved Old Irish Pub på Bragernes.

Det er fredag kveld og en snau halvtime før klokken 22. Dette magiske klokkeslettet da ingen nye gjester får entre denne sal.

Saken fortsetter under bildet.

Mannen med gitaren heter Spence Cater og synger Keanes 16 år gamle hit "Somewhere only we know" med innlevelse og lidenskap. Det labre oppmøtet affiserer ikke hans profesjonelle musikalitet.

- Dette er "the most busy" det har vært på lenge.

Cater ler mens han kjapt lar seg intervjue mellom to låter. Det er to gjester i lokalet. En mann og en kvinne på hvert sitt bord. Han vil ikke være med på bilde, hun sier det er greit at vi fotograferer. Kvinnen heter Runi Trogstad og sitter under et veggmaleri med påskriften "Dancing on the tables". At dette nå kun er et minne fra en svunnen tid viser seg i det som står svart på hvitt til høyre for scenen: "Dansegulvet er stengt".

- Før var det full fart her. Nå er det som dette. Ja, det er trist, sier Trogstad.

Koronalypse nå!

Trubadur Spencer Cater veksler fra humor til alvor.

- Det er en forferdelig tragedie, dette. Kan du ta med det i avisa, at dette er "completely f***ed up"?

Så drar han i gang med en Bob Dylan-klassiker fra 1973 og bringer humør og humor tilbake til rommet når han pisker de to pluss Drammens Tidendes to utsendte til allsang på refrenget:

That cold black cloud is comin´ down. Feels like I´m knocking on heaven´s door. Knock-knock-knockin on heaven´s door.

- Ingen tiltak hjelper

Populærmusikken vi omringes av denne fredagskvelden i Drammen får raskt en annen valør. Dette er siste helgen med uteliv på ubestemt tid. Ingen vet når vi kommer oss ut, og i hvilken forfatning vi vil finne oss selv i når det hele er over.

- Vi har permittert ansatte allerede.

Bennet Yiu slår oppgitt ut med armene. Han er daglig leder på Brask & Bramm. Rett før siste innslipp klokka 22 sitter det ti stykker inne på det tidligere så begivenhetsrike utestedet, og noen få ute. Utsiktene til uker med alkonekt henger som mørke skyer over byen.

Saken fortsetter under bildet.

- Ja, vi må jo stenge. Ingen tiltak hjelper på noen i serveringsbransjen. Det er kollegene mine i denne bransjen som er heltene, det har ikke vært noen smitteutbrudd hos oss. Ja, dette er frustrerende.

Innrømmer at det er kjedelig

De 28 år gamle venninnene og arbeidskollegene Silje Grimsgaard og Nina Traaen har kommet seg til utestedet før klokken slår 22. Tidligere samme kveld har de to vært på et slags koronatilpesset julebord, egentlig mer en samling for kolleger.

- Jeg skjønner veldig godt at det må strenge tiltak til. Vi vil alle få samfunnet tilbake til normalen, men etter snart åtte måneder med korona må det være lov å innrømme at det er kjedelig, sier Grimsgaard.

Saken fortsetter under bildet.

Minutter før innslippsnekt kommer vi oss inn på Lauritz Bar. Rett i overkant av ti gjester sitter inne i grupper fordelt på tre bord. En mann sitter alene med medbrakt musikk fra egne hodetelefoner. Utendørs sitter tolv sjeler på sin siste fest, et slags siste måltid om du vil, før det er slutt.

Alle vil til himmelen, ingen vil dø

Apropos populærmusikk og innsikten de bringer om vi faktisk hører etter. Fra høyttalerne svinger det nå av Bee Gees, men hva er det de faktisk synger? Jo, "Staying Alive". Så kommer neste låt og det er Timbuktu som forteller oss at alle vil til himmelen, men ingen vil dø.

- Dere kaller det jo en nasjonal dugnad. Og vi er villig til å bidra til å vinne kampen, uansett kostnaden.

Mergim Berisha er bartender på vakt denne kvelden. Hans arbeidsoppgaver har, i likhet med resten av bransjen, utvidet seg til bordservering og ekstra smittevernoppfølging de siste månedene.

Saken fortsetter under bildet.

Det innebærer at han må stoppe tilløp til romanser når noen gjør framstøt mot andre kohorter.

- Jeg føler meg som en major i militæret. Det kan være en som sier at "jeg vil bare snakke med hun jenta der". Så må jeg si at det kan du faktisk ikke. Du må sitte der du sitter.

En trist sannhet fra en snart tørrlagt by

Avgjørelsen om hva de skal foreta seg til fra mandag kveld er ikke tatt. Kanskje blir det kaffeslabberas på ubestemt tid?

- Vi har ikke bestemt oss ennå. Kanskje holder vi åpent.

Forholdene ligger uansett til rette for nye scener fra norske ekteskap, akkurat slik australske Slim Dusty foreskrev allerede i 1962. Smeden Billy kommer hjem til sin frue klinkende edru. Han går inn i kjøkkenet og en forsmådd kone konstaterer, med en overrasket tone i stemmen, at maken har kommet overraskende tidlig hjem:

- You´re early, Bill dear?

Mannen ser seg nødt til å berette om den mørke sannheten:

But then he breaks down and tells her the pub´s got no beer.

LES OGSÅ: