(Fredriksstad Blad)

– Jeg hadde bare en følelse av at noe var annerledes. Så tidlig som før jeg forstod hva det var. For hvilke ord og begrep har man egentlig når man er mellom tre og åtte år, sier Sandra Krogh-Bjerke.

– Men det var noe med at det å gjemme tissen mellom beina som føltes veldig riktig. Den skulle ikke være der. Og de jeg lekte best med var alltid jentene. Det falt meg bare naturlig. Bortsett fra en barndomsvenn som var gutt, da.

44-åringen savner mer informasjon om kjønnsinkongruens (se faktaboks) i tidlig alder. Nå ønsker hun å normalisere og opplyse andre.

Nøyaktig hvor gammel hun var da hun skjønte hva hun opplevde, husker hun ikke. Men det var i barneskolealder.

Hun var på besøk hos farmoren og leste i et Se og Hør, der hun så artikkelen om en transkvinne.

– Det ble en aha-opplevelse. Men det betyr ikke at jeg gjorde noe – det turte jeg ikke. Det var en ganske kraftig skamfølelse rundt dette, forteller hun.

Det gikk mange år hvor hun holdt alle følelsene inni seg.

Først da hun var 26, skjønte hun at hun måtte ta tak i det. «Hvis ikke blir det verre», tenkte hun.

– Det var en veldig slitsom periode, hvor jeg opplevde kjønnsdysforien veldig sterkt. Jeg hadde lett etter informasjon i et par år, om hvem jeg kunne kontakte. Jeg fikk mer eller mindre bekreftet overfor meg selv at dette stemmer.

Norgesmester

Da Sandra valgte å åpne seg opp for daværende kjæreste, tok forholdet slutt.

– Den følelsen sitter så sterkt i. Den frykten jeg levde med – å miste alle jeg var glad i – ble veldig sann der og da.

Dermed fortsatte hun å undertrykke følelsene og skjule at noe var galt.

I stedet bestemte hun seg for å endre kroppen på en helt annen måte, ved å for alvor starte med trening og fitness.

– Jeg var naiv nok til å tro at det å perfeksjonere kroppen i retning av mann ville hjelpe meg. Men det gjorde det ikke.

Økter to ganger om dagen, fem dager i uka og et strengt kostholdsregime sikret henne seieren i norgesmesterskapet i Athletic Fitness for menn hele tre ganger.

– Jeg er litt sånn når jeg først setter meg mål om noe jeg virkelig vil. Jeg trodde oppriktig at dette faktisk skulle være redningen min til å slippe slite med kjønnsinkongruensen, forklarer Sandra.

– Min medfødte ressursfullhet og arbeidsevne har vært et tveegget sverd. Det har gjort meg i stand til å undertrykke og holde meg gående i mange år, alt for mange år.

Treningsgründer

Hun ble også et kjent ansikt for mange i treningsbransjen i Fredrikstad, som personlig trener, kostholdsveileder og NLP leadership coach.

Som PT ved flere av byens treningssenter gjennom mange år, har hun trent rundt 3.000 Fredrikstad-innbyggere, tipper hun.

I 2016 var hun også med å etablere Team PT på Hassingen.

Etter en intens periode med å bygge opp studioet, kombinert med rehabilitering og oppussing av eget hjem, kom vendepunktet for rundt fire år siden.

– Jeg tror den utløsende faktoren rett og slett var at jeg var ekstremt sliten. Jeg satt i andre etasjen i et oppussingsprosjekt i huset, og skjønte at det er nå eller aldri. Dette må jeg bare ta tak i. Igjen.

Sandra bestilte endelig en time hos fastlegen.

– Normalt får man tid hos fastlegen på tre-fire uker. Da jeg fortalte hva det gjaldt, kom jeg inn på mindre enn én uke. Da hadde jeg plutselig litt dårlig tid. Jeg skulle jo fortelle det til de aller nærmeste før jeg startet med legen.

Deretter gikk det slag i slag. Den første og tyngste samtalen tok hun med det som i dag er eksen.

– Å skulle fortelle det til den jeg var gift med den gang var helt forferdelig. Noe av det verste jeg har gjort i livet. Som å prøve og holde en samtale i gang samtidig som du kaster opp, beskriver hun.

– Men jeg ble møtt med omsorg. Det var utrolig befriende, og det var faktisk ikke så skummelt å skulle ta den samme samtalen med foreldre og søsken. Da var jeg mye roligere.

Fastlegen beskriver hun som fantastisk.

– Han anbefalte meg å ta kontakt med en privat psykologspesialist på Greåker. Med ventetiden på lokalt DPS kunne prosessen tatt veldig lang tid.

WHO endret begreper

Hos psykologen gikk hun gjennom flere timer med intervjuer og personlighetstester.

– Fra gammelt av har kjønnsinkongruens gått under «mentale sykdommer». Det er borte nå, fordi psykologer og psykiatere endelig har klart å forstå at transpersoner er generelt friske i hodet, bare født litt annerledes i kroppen.

I 2019 erstattet WHO transdiagnosene med «Gender incongruence», på norsk kjønnsinkongruens eller manglende kjønnssamsvar, i diagnose-manual ICD-11.

Transdiagnosene fra ICD-10 ble da flyttet ut av kapittelet for mentale forstyrrelser, til et nytt og eget kapittel i ICD-11 om problemstillinger eller utfordringer knyttet til kjønn og seksuell helse.

I Norge er det kun Rikshospitalet som har et offentlig medisinsk og kirurgisk behandlingstilbud.

Behandlingen ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) består av to hovedfaser.

Pasienten må i første fase gjennom samtaler, fylle ut skjemaer og personlighetstester, og legene gir deretter en foreløpig diagnose.

Andre fase innebærer kliniske vurderinger, og oppfølging av pasienter mens en går gjennom en såkalt virkelighetserfaring, som innebærer å leve i tråd med opplevd kjønn i alle livssammenhenger før oppstart av irreversibel hormonell- og kirurgisk kjønnsbekreftende behandling.

År med ventetid

Sandra var på Rikshospitalet for den første samtalen i mai 2019.

Det var drøyt åtte måneder etter at hun først oppsøkte fastlegen.

Etter å ha fått påvist diagnosen, startet hun på hormoner i august 2020.

– Nesten to år etter at jeg kom ut. Før man får behandling må man gjennom en virkelighetsprøve. Det vil si at man går rundt i samfunnet som man er.

– Å skulle leve i samfunnet som kvinne, når man ser ut som en mann… Det er egentlig bare grusomt å presse folk gjennom. Man sliter allerede med eget kroppslig kjønn. Det var helt jævlig til tider, sier hun.

Men hun opplevde også en glede midt oppe i det hele. Å faktisk være på vei mot det hun ønsket.

– Å begynne på hormoner var befriende, på så mange måter. At kroppen min nå fikk riktige hormoner var rett og slett fantastisk.

«Oi, der er jeg jo»

Hun bruker ordet «støy». Kun få dager etter at hun startet på hormonbehandling, var støyen hun hadde kjent i årevis i kroppen og i hodet, borte.

– Fordi jeg endelig fikk tak i det jeg vet reddet livet mitt. Også er det selvfølgelig en del ønskede kroppslige effekter.

Endring i hudkvaliteten, reduksjon av kroppshår på de fleste områder, fettfordelingen på kroppen og i ansiktet.

– Man mister muskler og øker fettlagrene. Hofter, lår og ansiktet blir helt annerledes. Så annerledes at jeg etter hvert kunne se meg i speilet og si «Oi, der er jeg jo». Selv om jeg visste at det var meg, så klarte jeg aldri å relatere til det jeg så i speilet. Endelig kan jeg nå faktisk se meg.


Vinteren 2020 gjennomgikk Sandra en brystoperasjon.

I fjor sommer reiste hun til Thailand for å operere underlivet privat. Ventetiden i Norge er alt for lang, mener hun.

– Dødsdom

– Men alt det du har spurt om nå, er jo egentlig irrelevant. Det er forskjellen mellom hvordan transpersoner egentlig har det og hvordan de burde ha det, som er viktig.

– Jeg fikk forespeilet operasjon tre til tre og et halvt år etter konsultasjon med kirurg. Jeg venter fortsatt på samtale med kirurg. Det er ingen tvil om at Rikshospitalet tilbyr behandling som er livreddende, og de har jo faktisk et tilbud, understreker hun.

Og fortsetter:

– Men ulempen er at det ikke finnes nok ressurser i Norge til å gjennomføre behandlingen raskt nok når man trenger det. Noen trenger jo lengre samtaletid og utredningstid enn andre. Men fra man har fått diagnosen går det for lang tid.

– Vi bør bruke de kvalifiserte ressursene som finnes i utlandet. Norge har pengene og kan fint sende pasienter til kirurger i Thailand, Tyskland eller USA, mener Sandra.

Hun har betalt operasjonene, en del av hårfjerningen i ansiktet med laser, og annen ansiktsfeminisering fra egen lomme.

– Jeg solgte leiligheten og gjorde alt jeg kunne for å få råd til dette. Nå sitter jeg med gjeld og leier et hus. Økonomisk har jeg kjørt meg selv veldig mange år tilbake i tid.

– Men om jeg skulle ventet og gjort alt i Norge, ville jeg vært nesten 50 år innen jeg var ferdig. Det ville vært som en dødsdom. Det finnes alltid flere leiligheter og mer penger der ute, som det går an å skaffe seg igjen. Det er litt vanskeligere å komme tilbake fra de døde, noe som ville skjedd om jeg ikke gjennomførte operasjonene.

Psykisk helse

I 2020 utførte et knippe forskere ved Universitetet i Bergen en levekårsundersøkelse, på oppdrag fra Bufdir.

Her scoret transpersoner betraktelig lavere enn andre når det gjelder arbeidsevne, psykisk helse, å ha tenkt på eller forsøkt selvmord, ensomhet og lav tilfredsstillelse med livet.

En av fire transpersoner sier at de har blitt utsatt for trusler om vold og om lag en av tre i denne undersøkelsen har opplevd seksuelle overgrep.

En undersøkelse gjort i Agder i 2018, viste at mange transpersoner hadde svært dårlig livskvalitet. Nærmere 70 prosent har, eller har hatt selvmordstanker og 27 prosent har forsøkt å ta sitt eget liv, meldte NRK.

Tilbudet til pasienter med kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori har blitt vurdert å være mangelfullt og det har vært uttrykt bekymring særlig fra interesse- og pasientorganisasjoner.

Helsedirektoratet utarbeidet i denne forbindelse, på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet, en nasjonal, faglig retningslinje for helsehjelp til personer med kjønnsinkongruens som ble publisert i juni 2020.

Bør få mer informasjon

Sandra Krogh-Bjerke lærte altså om transbegrepet i et Se og Hør-blad. Hun savner mer informasjon i skolen og fra tidlig alder.

– Når man som barn lærer om menneskekroppen er det i skolen. Vi har allerede et kapittel som omhandler seksualundervisning. Det hadde kanskje vært nok å nevne sånt som seksuell legning, intersex og at noen blir født i feil kropp, sier hun.

Og hun presiserer:

– Men jeg er jo egentlig ikke født i feil kropp – det var bare noen ting som ble feil.

Via Instagram har hun delt åpenhjertig om prosessen hun har vært i gjennom.

Målet med å være såpass offentlig er å normalisere. Hun blir kontaktet av både andre transkvinner og foreldre med barn som er kjønnskreative, forteller hun.

– Man kan ikke noe for å bli født transkvinne. Jeg og veldig mange andre har forsøkt å skjule hvem vi er, fordi det er stigmatisert og har blitt sett ned på i samfunnet – som så veldig mange andre ting.

– Jeg har alltid vært kvinne

– Det viktigste er å forsøke snu det synet veldig mange har på transkvinner og transmenn. Det finnes ganske mange mennesker som fortsatt dypt og inderlig tror at jeg og alle de andre transpersonene er syke i hodet. At vi har en seksualisert trang til å oppleve et annet kjønns kropp. Når realiteten er at vi har blitt «tvunget» av naturen til å oppleve feil kjønns kropp.

Hun fortsetter:

– Blant annet er det noen feminister som kalles for TERFS. Transekskluderende radikale feminister, som tror at transkvinner er ute etter å ødelegge kvinners rettigheter, for eksempel ved at jeg som kvinne går inn i kvinnegarderoben.

– Noen har en tendens til å tenke at jeg er en mann som har blitt til en kvinne, eller at jeg bare ser ut som kvinne.

– Jeg har alltid vært kvinne. Det har bare ikke alltid sett sånn ut, understreker hun.

Nye veier

Sandra har nylig startet i ny jobb som butikksjef på Ringo leker i Østfoldhallene. Noe helt nytt og en jobb hun trives svært godt i.

Hun er fortsatt aktiv på treningssenteret, selv om treningen ikke er like målrettet som da hun konkurrerte i fitness.

Ved siden av fulltidsjobben har hun akkurat startet å ta imot noen PT-kunder igjen ved Sats Fredrikstad på Kråkerøy.

– Tidligere var trening noe av det viktigste jeg gjorde for å holde følelser under kontroll. Nå er trening noe jeg gjør for å ha en god helse og en kropp som fungerer. Beholde rumpa og midjen passe smal, og selvfølgelig for å se litt bra ut naken, ler hun.

Da hun var tidlig i forløpet, var det mange kunder som så den gradvise prosessen.

– Jeg husker det var én som sa det på en fantastisk måte. «Jeg ser at det er noe som skjer. Jeg er ikke helt sikker på hva, men uansett skal du vite at jeg støtter deg hundre prosent. Og så må du ikke bli penere enn alle oss andre kvinner».

– Ekstremt glad

Tidligere barneskolevenninner og venner, venner av venner, fjern familie og totalt ukjente har også tatt kontakt og vist støtte.

– Samfunnet er ikke så tøft, hardt og skremmende mot transpersoner som det jeg trodde før jeg kom ut. Samtidig vet jeg at det er noen som opplever mye grusomt, og det gjør meg ekstremt vondt i hjertet.

– Er du positivt overrasket?

– Veldig. Hadde jeg visst dette her da jeg først fortalte det som 26-åring, hadde jeg nok klart å komme ut den gangen. Alt er tilfeldigheter og kanskje det var meningen. Jeg har et fantastisk barn og ville aldri vært foruten, sier hun.

– Jeg er i alle fall ekstremt glad for den situasjonen jeg er i nå.