Gå til sidens hovedinnhold

Savnet etter nærhet under koronaen er viktigere enn du aner

Visste du at det samme senteret i hjernen som registrerer fysisk smerte, også registrerer følelsen av ensomhet.

Visste du at noe som gjør vondt, kan føles mindre smertefullt dersom noen holder deg i hånda?

Vitenskapelige studier har vist at det samme senteret i hjernen som registrerer fysisk smerte, for eksempel når du slår deg, registrerer smerten man kjenner når man føler seg utestengt eller ensom. Som psykolog har jeg lært en del om samspillet mellom tanker, følelser og kroppslige reaksjoner, og for noen år siden ble dette tydelig for meg på en helt spesiell måte.

I 2019 ble jeg mamma til to små gutter som kom til verden 11 uker før termin. Vi tilbrakte to måneder på nyfødt intensiv avdeling i Drammen, og fikk opplæring i det som heter kenguru-omsorg. Mannen min og jeg fikk hver vår gutt på 1,4 og 1,5 kg på brystet, og midt i alt kaoset av ledninger og overvåkningsutstyr som pep og summet, ble vi overveldet av hva denne nærheten betydde.

Så snart de ble lagt hud mot hud viste overvåkningsinstrumentene at guttene hadde bedre oksygenopptak, jevnere hjerterytme og bedre fordøyelse. Nærheten vi delte, gjorde at de små typene tålte en vanskelig tilværelse bedre. Livet ble litt lettere fordi de var nær et annet menneske.

Mye tyder på at disse mekanismene er like virksomme også i voksen alder. Klemmer, kjærtegn og nærhet fra noen en er glad i er vesentlig både for fysisk og psykisk helse.

Livet med pandemi har bydd på mange forandringer. Jeg har vært skånet fra de mest inngripende hendelsene. Jeg har beholdt jobben min, har ingen underliggende lidelser som plasserer meg i særlig risiko, og har så langt ikke vært utsatt for annet enn de vanlige forkjølelsesrundene.

Samtidig er det ikke til å stikke under noe slags møbel at også mitt liv har blitt preget av innskrenkinger og endringer.

Jeg savner å gå på kino. Savner å reise. Savner konsertopplevelser. Savner gruppetrening på treningssenter mye mer enn jeg har grunn til, ettersom jeg knapt benytta muligheten da det var åpent. I en lengre periode fikk vi all mat levert på døra fra kolonial.no, og da savnet jeg faktisk å gå på butikken.

Men det jeg savner aller mest, er nærhet. Det å kunne dele en klem når man møter noen man ikke har sett på lenge. Stryke noen på ryggen når man snakker om noe som er vanskelig. Rufse naboungen i håret når han springer forbi, eller hjelpe han opp når han har ramla. Gi noen en vennskapelig dult i skuldra. Få fotmassasje av en venninne mens man ser en film sammen. Sitte nært inntil noen man er glad i og fortrolig med.

På mange måter er det kanskje all grunn til å være takknemlig for at pandemien traff i 2021 og ikke tidligere. Nå har mange av oss mulighet til å bruke teknologiske hjelpemidler som gjøre det lett å holde kontakt selv om vi ikke kan være fysisk til stede.

Likevel er det noe som mangler. Er det lukta av menneske? Er det varmen en kropp utstråler? Er det vansken med å få ordentlig øyekontakt med noen som i all hovedsak ser på bildet av seg selv i skjermen. Det gjør i alle fall stadig jeg. Og selv om de er rutinert nok til å vende blikket rett inn i kameraet, slik at det i alle fall virker som om blikkene våre møtes, er det likevel noe annet enn det å være i samme rom. Jeg savner folk in real life.

Hva gjør det med oss at vi i månedsvis må holde avstand til folk? Nå har vi vent oss til smitteverndansen for å holde forsvarlig distanse i butikken, kan bli stressa når andre kommer for tett på vår oppmålte meter, og har lært å ikke lenger strekke ut hånden for å hilse på noen vi møter.

Hva skjer med mennesker når fysisk nærhet, som potensielt kan være så fint, har blitt til noe som er smittespredende og farlig? Hva er det vi mister?

Søsteren min er sykepleier, og kom inn på dette temaet da vi snakket på telefonen for noen dager siden. Hun fortalte om en pasient som hadde det tøft, og var frustrert over at det var så lite hun kunne gjøre for å hjelpe.

Så utbryter hun: «Bent Høie har snakket om disse nødvendige reisene, men hva med alle de nødvendige klemmene?». Jeg håper at resten av året byr på flere klemmer og mindre avstand oss mennesker imellom.

Les også:

Les også

Oppsiktsvekkende funn i ny koronastudie: – Om dette vedvarer, er det alvorlig

Les også

Barnepsykologer slår alarm: – Vi er nå vitne til at friske barn blir syke

Drammens Tidende lanserer ny spalte om «hverdagspsyken»: - Psyke er noe vi alle har. Når alt kommer til alt, er vi ganske like

Kommentarer til denne saken