Selvfølgelig sier vi ikke nei

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg er lærer på ungdomsskolen. Jeg har studert i mange år, har gjennomført flere utdannelser, tatt sertifikater og x antall kurs.

Dette har jeg gjort fordi jeg har et ønske om å lære bort. Ikke bare lære bort det å lese og skrive, men også det å kunne lage sin egen spikkekniv på sløyden, tegne i perspektiv i kunst og håndverkstimen og lære om næringsrik mat i mat- og helsetimene. Det er dette jeg har utdannet meg til, dette er jobben min.

Så kommer spørsmålene. Om ikke vi lærere kan være en voksenperson, en type «ekstra» forelder for barna på skolen. Vi skal lære dem karakter, etikk og moral. Vi skal lære dem å vise kjærlighet og omsorg. Selvfølgelig sier vi ikke nei.

Vi blir spurt om vi kan lære elevene om livsmestring. Om selvmord, digitale farer og nettvett og om mobbing. Selvfølgelig sier vi ikke nei.

Vi blir spurt om vi kan lære de om kjønn, identitetsforvirring, om seksualitet og kjønnsdiskriminering. Selvfølgelig sier vi ikke nei.

Vi blir spurt om vi så kan se etter tegn på fysisk, psykisk eller seksuell mishandling. Selvfølgelig sier vi ikke nei.

Dere ber oss se etter og identifisere tegn på gjengoppførsel, gir oss kurs om hvordan vi skal mestre å gå imellom elever som slåss eller utøver vold. Selvfølgelig sier vi ikke nei.

Dere forteller oss hvordan vi skal oppføre oss om det oppstår en terrorhandling på skolen. Jeg er sikker på at hver eneste lærer i hvert eneste klasserom, ihvertfall av de lærerne jeg kjenner, i et slikt tilfelle ville gått imellom som et levende skjold for å beskytte sine elever.

Selvfølgelig sier vi ikke nei.

Nå spør dere oss om å være på jobb midt i en pandemi kun utstyrt med såpe, vann og antibak. Selvfølgelig sier vi ikke nei.

Med dårlige lønnsforhold, dårlig rekruttering, nærmest null krav til vikarer og deres utdannelsesbakgrunn, kutt i skolenes budsjetter, nedbemanning og skoler som nærmest detter ned rundt øra på oss fordi vedlikehold er dyrt og blir bortprioritert, burde vi kanskje snart begynne å si nei?

Vi burde kanskje prøve oss på: Nei, det kan vi faktisk ikke, før vi får bedre vilkår, bedre tid, bedre lønn, bedre kursing, flere sosialarbeidere, flere sosialrådgivere, flere barne og ungdomsarbeidere, flere som er der for barna våre.

For fremtiden vår. Man kan jo lure på hva det neste lærere kommer til å bli spurt om? For selvfølgelig sier vi ikke nei.

Les også:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken