Først forsvant nærbutikkene i distriktene, så bankfilialene og postkontorene. Så ble det såkalt «nærpolitireform». Med den forsvant en rekke lensmannskontorer. Så ble det sammenslåinger av kommuner og fylker, med eller mot lokalt ønske.

Vi fikk katastrofale regioner – som Viken – med Buskerud, Akershus og Østfold som en smultring rundt Oslo.

Jeg har knapt møtt noen politikere, verken i regjeringspartiene eller i opposisjonen, som forsvarer denne helhjertet og ærlig. Den kan rett og slett betraktes som et arbeidsuhell med uante følger. Det var langt fra Uvdal til sørlig ende av fylket. Nå blir det enda lengre til maktens sentrum – og fylkets sørlige ytterkant.

Så er det postombæringa som står for tur.

Det ligger nå i kortene at postombæring skal skjæres ned fra fem dager i uka til to og tre (annenhver uke) om ett år – åpenbart med mål om én dag i uka etter hvert.

Jo da, jeg og SV forstår veldig godt at brevpost og vanlige bank- og betalingstjenester i filialer har blitt kraftig redusert de seinere år.

Men det er noe de yngre og middelaldrende, bestemmende menneskene har glemt på veien, nemlig at ikke alle er nettbaserte ennå! Det er tross alt fortsatt over 30 prosent av befolkningen som leser papiraviser daglig.

Mange mennesker i distriktene vil miste sin daglige papiravis dersom endringene i postloven blir vedtatt i Stortinget i år.

For rundt 15 % av alle aviser bringes rundt med posten, stort sett i grisgrendte strøk. Vi snakker om over 170.000 papiraviser. Flere lokalaviser vil rammes hardt, og flere står i fare for nedleggelse.

Dette har altså en kulturpolitisk side, en distriktspolitisk side og en menneskelig, sosial side.

For mange mennesker i utkantstrøk lever ofte et relativt ensomt liv med lang avstand til butikker og servicesentra – etter den kontinuerlige sentraliseringa som har pågått. Postbudet kan faktisk for noen være en viktig kontakt med det øvrige samfunnet.

Som SVs medlem i transportkomiteen har jeg tenkt mye på hvilke grep som kunne tas for å opprettholde postombæring fem dager i uka.

Jeg har jo registrert at mens volumet av tradisjonelle brev går ned, går behovet for varer og tjenester levert hjem motsatt vei. Dersom Posten hadde fått utviklet flere tjenester enn brev- og avisombæring, som var mulige å betale for, vil det kunne gi posten nødvendige inntekter til å ivareta sitt viktige samfunnsoppdrag. Kanskje kunne det til og med bli selvfinansierende?

SV kan tenke seg ulike nivåer av service fra Posten til de husstander som abonnerer på dem.

Laveste nivå kan være en dørbanking for å se at alt er OK, neste nivåer kan være å ta med medisiner eller matvarer eller flere hente- og bringetjenester. Mulighetene er mange.

Da vi begynte å undersøke dette, fant vi ut at en rekke andre land allerede har innført varianter av dette. Det viser seg at det særlig er Frankrike og Finland som har gått lengst i å teste ut og innføre ordninger med tilbud om sosiale tjenester og bud- og handletjenester i tillegg til de tradisjonelle posttjenestene.

Det finnes også eksempler på at postvesenet i andre europeiske land har innført nye tjenester, for eksempel Nederland, Sveits og Tyrkia.

Jeg vil på vegne av SV i løpet av kort tid legge fram et representantforslag om å sette ned et offentlig utvalg for å utrede disse mulighetene. Det er nesten utrolig at ingen organisasjoner – eller Posten sjøl – har vært på denne ballen tidligere, i en situasjon der Posten roper på nye ideer.

Det er opplagt for SV at mandatet for utvalget skal være tydelig avgrenset mot andre offentlige velferdstjenester. Det er særlig viktig å understreke at posten ikke skal gjennomføre oppgaver som autorisert helsepersonell utfører i dag. Eventuelle nye tjenester skal heller ikke sees på som en avlastning, eller erstatning til eksisterende hjemmetjeneste eller andre tjenester. Dette vil kun være et mulig supplement til eksisterende tjenester. 

Hvilke tjenester som er fornuftige å åpne for at Posten skal drive, må utredes nærmere.

Utredningen må også skje i samarbeid med fagforeningene og andre berørte aktører i de tjenestene Posten eventuelt vi kunne tilby.

I sentraliseringens og digitaliseringens tidsalder er det noe vi har mistet på veien.

Den menneskelige kontakten er mer og mer blitt borte, f.eks. når vi ringer offentlige kontorer, og bare møter snakkemaskiner som tilbyr en tirade av alternative tastevalg.

Det er også respektløst at de hundretusener – spesielt eldre – som i alle år har betalt skatt til samfunnets fellesgoder og som fortsatt ikke har et «nettbasert liv» ikke skal få avisa eller kontoutdrag og pensjonsslipp i vanlig postkasse.

Ja, mange oppgående, friske og yngre mennesker får også vondt i magen når de henvises til viktige beskjeder i digitale postkasser og Altinn.

Les også

Tause menn om St. Olavs Klub: – Jeg har ingenting å bidra med