Gå til sidens hovedinnhold

Sett pris på mødrene bak rattet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Da jeg nylig måtte kjøre to ærender på tre timer til Hokksund for min noe distré samboer, gikk det opp for meg: Mamma har kjørt enormt mange kilometer i bil på mine vegne. Hadde hun hatt noe i nærheten av statens kilometergodtgjørelse for å frakte meg rundt før jeg fikk lappen, ville mamma vært millionær for lengst.

Vi snakker fotballcuper, håndballhaller, skoleturer, kompiser på Sysle og Drammen stasjon fordi Flytoget der og da var mer praktisk enn lokaltoget fra Mjøndalen.

Den mest skjellsettende turen med mamma som sjåfør/kartleser skjedde da jeg gikk i førsteklasse. Hvem sin idé det var å ta med seg to små barn og kjøre til Danmark med en combicamp, vet jeg ikke. At combicampen antakelig hadde sett sine beste dager er jeg sikker på. Så da vi punkterte for andre gang på den svenske motorveien, og måtte kjøre i 30 langs veiskulderen i 110-sonen, og etter hvert ble stanset av politiet, gjorde mamma noe den nevrotiske seksåringen i baksetet ikke var i stand til: Hun beholdt roen.

Det gjorde hun også, om enn bare utvendig, den gangen jeg og to klassekamerater (la oss kalle dem Lars og Fredrik) skulle til Lierstranda for å ta teoriprøven til førerkortet. Mamma måtte kjøre fra Mjøndalen med meg, via Åssiden og Åskollen for å plukke opp de to andre, og deretter ut til veivesenets lokaler. En voksen formiddagstur i seg selv. Stemninga gikk ikke akkurat i taket da det viste seg at både jeg og Lars hadde glemt legitimasjon. Så da måtte mamma kjøre Lierstranda-Mjøndalen-Åskollen-Lierstranda – atter en gang. Som om ikke humøret var labert nok, strøk to av tre på prøven. Heldigvis for mamma var jeg den ene som sto, så hun slapp å gjenta bragden.

Dette var nå tross alt bare en liten rundtur i drammensdistriktet. Men i mine glansdager som tenåring på fotballbanen, ble det bilturer land og strand rundt. Rjukan, Kongsberg og Bø ble hyppig besøkt, og var liksom bare en liten kjøretur unna – ikke noe stress for oss som i alle fall hadde et mål med turen, og det var grønt gress under knottene.

Og apropos knott. Aldri før har noen blitt spist opp så mye av knott som de foresatte til Mjøndalens 91-lag da vi spilte eliteturnering på Elverum. Én ting er at Elverum i seg selv er et skogholt. Men da vi i tillegg skulle spille på Bane Q, skjønner dere kanskje noe om hvor langt inn i Hedmarks skoger vi befant oss. Med mamma på sidelinja. Som alltid.

At hun var med å kjøre et flyttelass fra Volda til Mjøndalen da jeg var ferdig utdannet, tok jeg nærmest som en selvfølge. Men dette var på mange måter bare kulminasjonen av en mor-bak-rattet-filosofi som preget ungdomsårene mine.

Om en uke flytter yngstebror ut av redet. Han har kjørt sjøl i mange år, så det er en stund siden mamma trengte å frakte noen av oss rundt. Nå skryter hun gjerne stolt av at hun ikke har fylt drivstofftanken på to måneder. I stedet kan hun bruke både tid og penger på noe som tross alt er viktigere: Seg selv.

Bortsett fra når hun skal stryke skjortene mine, da. For det gjør hun selvsagt fortsatt.

Gratulerer med morsdagen, mamma! <3

Kommentarer til denne saken